3D-printing i norsk forsvarsindustri: Fra prototyp til frontlinje

Forsvar og produksjon i en ny verden

Krigen i Ukraina har vist et kritisk problem med moderne forsvar: reservedeler tar for lang tid å produsere og levere gjennom tradisjonelle leverandørkjeder. Når et kampkjøretøy trenger en spesiell komponent, kan det ta måneder å få den fremstilt og levert — måneder som kan være avgjørende på slagmarken.

Additiv produksjon, folkelig kjent som 3D-printing, er svaret mange forsvarsorganisasjoner søker. Med en digital designfil og en industri-3D-printer kan en del produseres lokalt i løpet av timer eller dager. Norge og Forsvaret er ikke fremst globalt her, men norsk industri har kompetansen til å spille en viktig rolle.

Hva kan 3D-printes til forsvar?

Moderne industri-3D-printere kan produsere metall-, polymer-, og komposittdeler med høy presisjon. For forsvar betyr dette reservedeler til kjøretøy og fly, tilpassede ergonomiske hjelpemidler, dronekomponenter og til og med noen strukturelle deler. Titanium og høyfast stål printes allerede til bruksklare deler.

• Reservedeler til kjøretøy, fly og fartøy
• Drone-kropper og -komponenter
• Tilpassede våpengrep og monteringer
• Medisinsk utstyr for feltbruk
• Kommunikasjonsantenner og radarkomponenter
• Testprototyper for rask iterasjon

Norske aktører og Forsvarets satsing

Kongsberg Defence & Aerospace er den suverent største aktøren i norsk forsvarsindustri. Selskapet bruker additiv produksjon i sine produksjonsprosesser for missiler og forsvarssystemer. KONGSBERG har partnerskaper med internasjonale aktører som GE Additive og Trumpf for industriell 3D-printing i metall.

Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har igangsatt pilotprosjekter der 3D-printing brukes til å produsere reservedeler til materiell som ikke lenger er i produksjon. SINTEF og NTNU er involvert i forskning på materialegenskaper og sertifiseringsprosesser for printede forsvarsdeler.

"Additiv produksjon er ikke bare et supplement til tradisjonell produksjon — det er en strategisk evne som endrer forsyningskjeden fra grunnen."

Markedstall og investeringer

Det globale markedet for additiv produksjon i forsvar er verdt rundt 2 milliarder USD i 2024 og ventes å dobles innen 2030. USA er dominerende, men europeiske forsvarsprogrammer øker investeringene kraftig etter Ukraina-krisen.

Sertifisering og sikkerhet

Den store flaskehalsen for 3D-printing i forsvar er sertifisering og kvalitetssikring. Deler til militært utstyr krever dokumentert kvalitet og belastningsegenskaper. Printede metallkomponenter kan ha porer og anisotrope materialegenskaper som krever nøye testing og standardisering.

Cyber-sikkerhet er en annen utfordring: digitale produksjonsfiler for forsvarsdeler er sensitiv informasjon. Kompromittering av en digital fil kan føre til produksjon av feilaktige eller saboterte komponenter — et nytt angrepspunkt for statlige aktører.

Fremtidens slagfeltfabrikk

Det ultimate målet er en mobil fabrikasjonskjøretøy — en "fabrikk på hjul" som kan følge militære enheter og produsere nødvendige deler direkte i felt. USA og Israel tester allerede slike konsepter. Norge kan ikke lede denne utviklingen, men kan leverere nøkkelteknologi og kompetanse.

For norsk forsvarsindustri er 3D-printing en mulighet til å øke verdiskapingen: i stedet for bare å levere sluttproduktene, kan norsk industri bli strategisk partner for digitale produksjonsevner i NATO-rammen.