Absurdisme: når livet er meningsløst — Camus sitt filosofiske løft

Absurditet som sannhet

Albert Camus skrev i sitt essay 'The Myth of Sisyphus': 'There is only one really serious philosophical problem, and that is suicide.' Det er ikke en romantisk utsagn. Det er et praktisk spørsmål. Hvis livet er meningsløst — hvis vår søken etter mening møter universet som ikke bryr seg — hvorfor skal vi ikke bare ende det?

Det som gjør Camus sin filosofi absurdisme interessant, er at hans svar på dette spørsmålet ikke er deprimerende. Det er faktisk frigjørende. Hans argument er at når vi aksepterer at livet ikke har iboende mening, når vi lar gå av håpet om at universum skal fortelle oss vår formål, så kan vi faktisk være lykkelige.

Absurdisme er ikke nihilisme. Det er ikke en filosofi som sier 'alt er meningsløst så la oss ikke prøve.' Det er tvert imot en filosofi som sier 'alt er meningsløst, så la oss prøve likevel — og dermed finne glede i håpet selv når det ikke fører noe steds.'

Sisyphus og stenen som aldri når toppen

Camus bruker Sisyphus som sitt sentrale symbol. Sisyphus er den greske mannen som ble fordømt til å rulle en sten opp av et fjell for all evighet — bare for at stenen skal rulle ned igjen når den når toppen, og så må han gjøre det hele igjen. Det er det ultimate absurde arbeid — totalt meningsløst, uendelig, og irreversibelt.

Men så sier Camus noe overraskende: 'One must imagine Sisyphus happy.' Han argumenterer for at Sisyphus kan være lykkelig fordi han har akseptert sin skjebne. Han er ikke lengre i opprør mot sitt helvete. Han har møtt det absurde ansikt-til-ansikt og valgt å fortsette likevel. Og i den valget ligger en menneskelig fridom som ikke kan stjeles fra ham.

Dette er kjernen av absurdisme — at fridom og lykke kan eksistere ikke gjennom å finne mening, men gjennom å oppgi søken etter den og i stedet omfavne det absurde selv.

Tall og trender

Filosofi har ofte vært akademisk og fjernt fra hverdagen. Men absurdisme — kanskje fordi det snakker om lidelse som vi alle kjenner — har fått massiv oppslutning.

De tre løsningene på absurditet

Camus identifiserer tre måter folk reagerer på det absurde: escapism (religion, håp, selvmord), revolusjon (å slåss mot det absurde), eller opprøret hans — å fortsette mens man fullt og helt aksepterer at det ikke fins noen endelig løsning.

For mange mennesker virker det absurde å være løsningen: Finn en gud, finn en ideologi, finn et politisk prosjekt som kan gi livet mening. Det er escapism, og Camus var skeptisk til det. Han mente at det var en form for psykologisk selvbedrag — vi innbiller oss at meningsdannelsen eksisterer, mens universet vet bedre.

Hans eget svar var det tredje alternativet: revolt. Ikke i betydningen av opprør eller vold, men i betydningen av at vi ikke gir opp. Vi aksepterer at det ikke fins svar, men vi lever likevel, elsker likevel, kjemper likevel. Og i den fortsettelsen ligger menneskets sanne verdighet.

Fra filosofen selv

"I absurdismen ligger både sorgen og håpet. Sorgen av det meningsløse, og håpet av at vi kan velge å gi liv mening selv — ikke fordi det objektiv fins noe mening, men fordi vi er mennesker som har valget til å søke det."

Absurdisme i det 21. århundre

Det som gjør absurdisme relevant i dag er at mange av oss føler det absurde enda sterkere enn Camus gjorde. Vi lever i en tid hvor gamle autoritetspersoner (kirke, stat, tradisjon) har mindre kraft, hvor framtiden virker usikker, og hvor individuelle val veier tungt.

Absurdismen tilbyr ikke trøst i tradisjonell forstand. Den tilbyr ikke et svar. Men den tilbyr noe som kan være enda mer verdifullt — en måte å leve på som er ærlig, som aksepterer virkeligheten slik den er, og som likevel finner glede, kjærlighet, og kamp begrunnet ikke i noe større formål, men i selve tilværelsen.

Som Camus skrev: 'The only way to deal with an unfree world is to become so absolutely free that very existence is an act of rebellion.' Det er absurdisme — ikke som depression, men som dristighet.