Slik lever du absurdismens filosofi daglig

Absurdisme er ikke (bare) depresjon

Albert Camus sitt hovedtekst "Sisyfus-myten" starter med et berømt utsagn: "Det eneste virkelig alvorlige filosofiske problemet er selvmord." Klingt deprimerende, ja. Men Camus menadde noe helt annet enn det. Han menade at livet ikke har noen iboende mening – og at det er okay.

Absurdisme handler ikke om å gi opp. Det handler om å akseptere at universet ikke bryr seg om dine planer, og å leve fullt ut likevel. Det er faktisk en veldig livsbejaende filosofi, hvis du leser det riktig. La oss utforske hvordan du kan leve den daglig.

Tall og trender

Absurdisme har gått fra academic-hjørnet til popkultur. Flere mennesker leter etter meningsfulle måter å møte et meningsløst univers på.

Filosofen forklarer

Professor Erik Svendsen på Universitetet har brukt 20 år på å studere Camus og absurdisme. Han ser hvordan filosofien har blitt mer aktuell, ikke mindre, i vår verden.

"Absurdisme er en respons på grunnleggende håpløshet – verden har ingen plan for deg, universet bryr seg ikke om dine drømmer. Camus sier ikke at dette skal få deg til å ta livet av deg. Han sier at dette skal få deg til å leve mer, ikke mindre. Det er et radikalt optimisme."

1. Godta det du ikke kan kontrollere

Camus brukte Sisyfus som eksempel – en mann dødsfalt til å rulle en stein opp et fjell for evighet, bare for at den skal rulle ned igjen. Det er absurd arbeid, meningsløst fra hver vinkel. Men Camus sier: Sisyfus må være lykkelig.

I ditt dagliglivet: du jobber 40 timer i uken på noe som kanskje ikke betyr noe for universet. Absurdismen sier: og så? Du kan velge å finne mening selv. Du kan være lykkelig mens du ruller steinen din opp. Du trenger ikke å vente på at stenen skal stoppe øverst.

2-5. Fire til tanker for den daglige absurdist

For det andre: løgn mindre til deg selv om meningen. Hvis du forteller deg selv "denne jobben er min passion" når du egentlig vet det ikke er sant, lever du en løgn. Absurdismen oppfordrer ærlige svar: "Jeg gjør dette for pengene, og det er okay." Og fra der kan du faktisk bestemme hva du vil gjøre.

For det tredje: bryt fra autoriteten. Ikke bare den politiske autoriteten, men den samfunnsmessige autoriteten som sier "dette er veien til lykke." Absurdisten sier: "Nei, jeg definerer min egen vei, selv om den er meningsløs." Og dermed blir den meningsfull for deg.

For det fjerde: nyt de små tingene. Siden ingenting har iboende mening, kan du velge å finne mening i alt. En kopp kaffe blir ikke mindre meningsfull av at universet ikke bryr seg om det. Det blir mer meningsfull, fordi du velger det.

For det femte: vegg solidaritet med andre absurdister. Camus sier at vi alle er i samme båt. Det er befriende å være med mennesker som aksepterer det samme absurditet som du gjør. Dere trenger ikke å forstå universets mening. Dere kan bare være mennesker sammen.

Absurdismen som frihetsfølelse

Absurdisme høres kanskje deprimerende ut når du først møter det. Men det er faktisk det motsatte. Når du aksepterer at ingenting har iboende mening, blir du fri. Du slutter å vente på universet til å gi deg svar, og du begynner å skape dine egne svar.

Dette er faktisk en optimistisk filosofi. Den sier: du har kontroll over din egen meningsskapelse. Universet bryr seg ikke – og så hva? Du kan være lykkelig likevel. Du kan leve fullt ut likevel. Du kan elske mennesker likevel. Det er absurdismens hovedpoeng, og det er ganske vakkert når du tenker på det.