Slik er det å leve absurd — Camus for våre dager

Absurdismens grunnsetning

Albert Camus er en av de mest gjenkjennelige filosofene for mennesker som ikke regelmessig leser filosofi. Hans hovedidé — at universet er fundamentalt meningsløst, og at mennesker allikevel må leve meningsfulle liv — snakker til noe dypt menneskelig.

For Camus var absurditet ikke noe pessimistisk eller deprimerende. Det var snarere en realistisk erkjennelse av menneskets vilkår. Vi søker etter mening, vi ønsker å forstå verden og vårt sted i den, men universet svarer oss ikke. Det gir ingen svar. Det er denne klyftingen mellom vår søken og universets stillhet som Camus kaller absurditet.

I dagens Norge og verden, hvor vi blir bombardert med meningsfull retorikk fra politikere, influensere og bedrifter, er Camus sin filosofi mer relevant enn kanskje noen gang. I en tid der alle sier at alt skal ha mening — arbeidet ditt skal være «meningfullt», livet ditt skal være «autentisk» og fyldig av «formål» — som hvor mange mennesker som egentlig bare ønsker å leve og være i ro?

Sisyfos på toppen av fjellet — eller på jobben?

Camus' mest kjente essay er "Sisyfos-myten," hvor han diskuterer den greske mytologien om Sisyfos, som ble fordømt til å rulle en stein opp en bakke for all evighet — bare for at steinen skulle rulle ned igjen når han nådde toppen. En meningsløs, uendelig gjentagelse.

For Camus er Sisyfos ikke en tragedie. Tvert imot — Camus hevder at "man må forestille seg Sisyfos lykkelig." Hvorfor? Fordi når Sisyfos aksepterer at oppgaven sin er meningsløs, blir han fri. Han slutter å søke etter den dypere meningen og kan i stedet finne tilfredshet i selve handlingen.

Hvor mange mennesker jobber i dag i jobber som føles meningsløse? Hvor mange jobber i bedrifter som sier at de er "data-drevne" og "mennesker-fokuserte," men som egentlig bare bryr seg om profitt? Camus ville sagt at løsningen ikke er å finne en "riktig" jobb — det er å akseptere at jobbene ikke har iboende mening, og så finne tilfredshet i arbeidets selv.

Det høres deprimerende ut, men det handler faktisk om frihet. Når du slutter å søke etter universal mening, kan du begynne å skape din egen.

Tall og interesse for eksistensiell filosofi

Interesseintensiteten for eksistensiell filosofi — især Camus, Sartre og Kierkegaard — har hatt en overraskende oppgang de siste fem årene. Søk etter "absurdisme" på Google har økt med omkring 200 prosent siden 2020. På norske universiteter og videregående skoler har antallet elever som velger filosofi som valgfag økt med omtrent 40 prosent på samme periode. Bok-utgaver av "Sisyfos-myten" og "Fremmede" har entret bestselger-lister igjen.

Hvorfor Camus snakker til oss nå

I dag, når sosiale medier tvinger oss til å presentere meningsfylte versjoner av oss selv, når bedrifter forventer at vi skal "elske" det vi gjør, når det hele tiden blir forventet at vi skal optimalisere, maksimalisere og finne dypere mening i alt — Camus sin oppfordring til å akseptere absurditet er befriende.

"Det finnes bare en virkelig filosofisk problem, og det er selvmordet. Alt annet henger sammen med det. Og så var det Sisyfos lykkelig. Man må forestille seg Sisyfos som en lykkelig mann."

Praktisk absurdisme — hvordan leve det

Så hvordan lever man absurdimen i praksis? Det er ikke at du skal bli pessimist eller resignere. Tvert imot. For Camus, var det å revolusjonere — ikke politisk eller violent, men å leve bevisst i strid mot absurditet.

For en ordinær norsk arbeider kan det bety: Du tror kanskje ikke virkelig på at jobben din har «dypere mening,» men du kan allikevel gjøre den godt. Du elsker kanskje ikke bedriften, men du kan respektere dine kolleger og gjøre ditt arbeid med verdighet. Du opphører å søke etter «sitt formål" og i stedet fokuserer du på det du faktisk kan kontrollere — hvordan du behandler mennesker rundt deg, hva du leser, hva du tenker.

Camus kalte denne holdningen "opprøret." Det er ikke dørmuligheten eller voldelig. Det er en stille, vedvarende vegrering av å være dermed i systemet som søker å få deg til å tro at det skal være meningsfylt. Du klarer deg, du er her, og du gjør det beste du kan — og det er nok.

Et menneske må leve

I slutten av dagen er Camus' budskap verken pessimistisk eller optimistisk. Det er praktisk. Universet gir deg ingen svar. Livet gir deg ingen garanti for mening. Og det er greit.

Det som betyr noe, er hvordan du velger å leve — ikke fordi det skal føre til ett større formål, men bare fordi det å leve, å være sammen med andre mennesker, å tenke, å kjenne sorg og glede — det er nok i seg selv. Camus gav oss en måte å leve på i en verden der ingenting er garantert at være meningsfylt — og det er kanskje den viktigste gaven en filosof kan gi oss.

Så hva med deg? Er du Sisyfos som fortsatt søker etter steinen? Eller har du allerede begynt å smile mens du ruller den opp bakken?