Afrikanske og urfolks myter vs. europeisk mytologi — samme oppbygning, helt annen verden

Guddommar taler samme språk verden over

De fleste mennesker som vet noe om mytologi har hørt om nordiske gudommer som Thor og Odin, eller greske gudommer som Zeus og Athena. Men når man begynner å studere afrikanisk, amerikanske urfolk, polynesiansk og asiatisk mytologi, blir det klart at mennesker overalt har oppfunnet veldig lignende historier.

En trickster-figur som skaffer mennesker ild eller mat finnes i mytologi fra Australia til Nord-Amerika. FlomHistorier finnes i Mesopotamia, i indianske tradisjoner, i afrikansk lore, og i polynesisk folklore. Giganter, dverger, og halvguder dukker opp overalt.

Spørsmålet blir: Hvorfor? Oppfant mennesker uavhengig av hverandre de samme historier, eller var det smittekontakt? Eller kanskje — og det er min teori — mennesker har de samme hjerner, og når du stilles ansikt til ansikt med det ukjente og mystiske, oppfinner du lignende fortellinger for å forstå det.

Tall og trender

Mytologi er ikke bare historie — det er statistisk signifikant mønster.

Afrikansk mytologi — guddommer av mennesket og naturen

Afrikansk mytologi er enormt variert fordi Afrika har hundrevis av kultu arer og språk. Men noen temaer går igjen. I mange vest-afrikanske religioner finnes Mawu (eller Mawu-Lisa), en skapergude som skapte verden, men som deretter trakk seg tilbake og overlot verden til mindre gudommer.

Dette systemet — en stor opphavsguddommer som så overlater verden til mindre gudommer — finnes også i hinduismen (Brahma), i noen greske fortellinger, og i mange urfolks tradisjoniser. Det virker som mennesker naturlig deler verden inn i en "big boss" og et team av "mid-level managers".

I afrikansk tradisjon finnes også Anansi-edderkoppen fra vest-afrikansk folklore — en klasisk trickster som oppfinne seg selv ut av vanskeligheter, snarere lik Loki i nordisk mytologi eller Coyote i amerikanske urfolks historier. Trickster-figurer dukker opp overalt fordi de representerer menneskets evne til å snike seg rundt systemer og finne løsninger.

Urfolks fortellinger — landskapet som guddom

I mange urfolks mytologier (aboriginer, amerikanske indianere, samer, etc.) er landskapet selv besjelt. Berget er en gud, elven er en gud, den store fuglen i himmelen er guddommelig. Dette er ikke tilfeldig — det reflekterer en religios virkelighet hvor alt naturbasert har indre kraft.

For aboriginsk mytologi finnes det "Dreamtime" — en tid før tiden hvor andreformer skapte verden og fortsetter å leve i himmelen, i steiner, i dyrelivet. Når en aborigin synger sine sanger, gjennomløper hun de samme stedene som andreformene, og ritualet knytter menneske til det hellige.

Dette er veldig ulikt nordisk mytologi hvor gudommene faktisk sitter et sted (Asgard) og besøker menneskers verden av og til. Men begge systemene løser samme problem: Hvordan forklarer man at verden oppstod, og hvordan er mennesker knyttet til noe større?

Og her ser vi en fundamental forsikell: Afrikansk og urfolks religion er gjennomgående *holistisk* — alt henger sammen, gudommene er ikke så langt borte — mens europeisk mytologi er gjernomgaende *separatist* — gudommene oppfører seg som mennesker, bare større og sterkere.

De samme strukturale mønsterne gjengangsmodus

Hvis man analyserer mytologi fra et strukturistisk perspektiv (takket være antropolog Claude Lévi-Strauss), finner man at alle mytologier løser de samme fire problemer: (1) Hvor kommer verden fra? (2) Hvor kommer mennesker fra? (3) Hva er forholdet mellom menneske og gud? (4) Hva skjer når vi dør?

Afrika: Verden oppstod fra et primordial vann (Oog-skapelse), mennesker kom fra gudommene (direkte eller indirekte), forholdet er gjensidig (mennesker og gudommer må respektere hverandre), og døden er en overgang til forfader-verden.

Urfolk (f.eks. indianere): Verden oppstod fra en dyrisk samarbeid eller kamp mellom guddommar, mennesker er en del av naturkretsen, forholdet er samliv (du ber ikke til naturen, du samarbeider med den), og døden er en oppløsning tilbake til det hellige.

Europa: Verden oppstod fra kaos (eller gudommenes vilje), mennesker ble skapt av gudommene (som arbeider eller kjæledyr), forholdet er underordning (mennesker tjener gudommer eller guddommer mishandler mennesker), og døden er en ting som må møtes modig (eller du håper på paradiset/helvete-systemet fra kristendommen senere).

Det som slår meg er at alle tre systemene har samme *funksjon* — de organiserer menneskers forståelse av verden — men helt ulik *form* fordi de reflekterer ulike kulturelle verdier.

Mytologi som universellt menneskeligt behov

Det mest fascinerende med å sammenligne afrikansk, urfolks, og europeisk mytologi er å forstå at mytologi er ikke bare religion eller kulturell tradisjon. Det er menneskenes fundamental forsøk på å svare på usvar spørsmål.

Vi mennesker kan ikke leve med å ikke vite hvor vi kommer fra, eller hva som er større enn oss. Så vi oppfinner historier. Og selv om historiene er helt ulike, løser de det samme: angsten for det ukjente.

Når du lestrer afrikkasken folklore om Mawu-Lisa, eller hører en aborigier fortelle om Dreamtime, eller leser nordisk mytologi, hører du egentlig det samme menneskelige røst — besk jent på sitt eget språk.