Slik er det å være forteller av gamle afrikanske sagn og mysterier

En griot bærer hele sin kulturs hukommelse

I Vest-Afrika kalles tradisjonelle fortellere for «griots». Men en griot er ikke bare noen som forteller historier - en griot er familiehistoriker, poet, musiker, dommer og bevaringsmester av hele sin kullurs hukommelse. Alt som kulturgruppen trenger å vite for å overleve, for å forstå hvem de er og hvor de kommer fra, lever i giotens ord. Før skriftspråket kom til Afrika, var giotene det eneste minnelaget en kultur hadde. Og selv i dag, når de fleste har tilgang til skrevne kilder, er giotene fortsatt de som gjør historiene levende og relevante.

Jeg møtte Bakary Konatamba fra Mali, en griot som har oppholdt seg over hele verden og forteller de gamle historiene både for fulle konsertsaler i Europa og rundt bålet i sin egen by. Han fortalte meg at det å være griot i dag handler om å holde en kjede intakt - en kjede som strekker seg tilbake hundrevis av år, og som skal strekke seg fremover til generasjoner som ennå ikke er født.

Fra elev til mester - en griot lærer det samme som Sokrates

Bakary begynte som liten gutt som fulgte sin far fra huset til huset der hans far fortalte historier. For en griot læres kunsten videre gjennom generasjoner, mann til mann eller mann til sønn. Du lærer ikke fra bøker - du lærer ved å høre, å gjenta, å observere hvordan din mester bruker sitt ansikte, sin stemme, sine hender for å gjøre historiene levende. Du lærer hvordan du skal tilpasse historien til ditt publikum, hvordan du skal vite når du skal snakke raskt og når du skal pause, når du skal heve stemmen og når du skal nesten hviske.

Det tok Bakary tyvetre år før læreren hans sa at han var ferdig å lære. Tyvetre år med daglig trening, og til slutt var han klar til å være en griot på egen hånd. Han måtte huske hundrevis av historier - ikke ord for ord, fordi det var det viktige - men esensen, karakterene, plotene, og alle detaljene som gjorde dem sannferdige og relevante for sitt folk. Det var som å studere filosofi, psykologi, historie og scenekunst på samme tid, men alt gjennom muntlig tradisjon.

Historiene handler om noe mer enn underholdning

«En Anansi-historie er ikke bare en historie om en edderkopp,» sa Bakary. «Det er en leksjon om list, om hvordan man overlever når man er svak, om hva som skjer når man blir for grådig. En ung mann som hører denne historien forstår ikke bare underholdningen - han forstår hvordan han skal leve sitt liv.» De gamle afrikanske og urfolks historiene er filosofi pakket inn i underholdning. De handler om og hvordan man håndterer tap, triumf, troll, kjærlighet, og alle de temaene som mennesker har måttet håndtere siden mennesker fantes.

I dag, sier Bakary, er det viktigere enn noensinne at disse historiene blir fortalt, fordi unge mennesker fra Afrika vokser opp med andre historier - fra Hollywood, fra internet, fra vestlig kultur. Og selv om det ikke er galt å høre på disse historiene, er det viktig at du også kjenner dine egne. Fordi når du vet dine egne historier, vet du hvem du er. Og når mange mennesker glemmer sine egne historier, glemmer de også hvem de er.

Tall og trender

"En griot er ikke en glemsel, men en levende database"

"Når en griot dør, er det ikke som når en vanlig person dør. Det er som når et helt bibliotek brenner ned. En griot bærer hele kulturens hukommelse i sitt hode og i sitt hjerte. Vi kan ikke erstatte det med en diktafon eller en YouTube-video. Det må være levende, det må være muntlig, det må være griot."

Grioten i det moderne verden - en tradisjon som evolusjonerer

Det som er interessant er at giotene ikke er museumsmonumenter som sitter fast i fortid. De er levende kunstnere som utvikler seg. Bakary bruker moderne musikkinstrumenter. Han har gjort musikkalbumet sitt. Han turnerer verden over. Han underviserer unge mennesker i hvordan de skal bevare sine fortellinger. Han filmer videoer. Men gjennom alt dette, holder han fast på det som gjør en griot til en griot - det menneskelige møtet, ordenes kraft, og den dype kunnskapen om at historiene han forteller har overlevd fordi de betyr noe.

Bakary sier at hans drøm er at verden forstår at hvis vi mister kulturell mangfold, mister vi måter å være menneske på. Hver kultur har sine egne måter å løse problemer, å feire, å sørge, og å leve på. Og hvis vi bare lar oss påvirke av en global monokultur, blir vi mindre mennesker. Grioten er en motkraft til det. Grioten er sjelen som holder pluraliteten i live.