Anime-filmer som tok verden med storm: En kjærlighetserklæring

Da tegning endret alt

Første gang jeg så «Spirited Away» var jeg 14 år, på en liten kinosal i Trondheim. Jeg var der fordi min mor sa jeg skulle, ikke fordi jeg ønsket å se tegning.

Fra første frame forsto jeg ikke hva som skjedde. En jente entret en mystisk verden. Dyr var mennesker. Mennesker var dyr. Ingenting hadde logikk, men ALT hadde mening.

Jeg sittet alene i bio og gråt. Ikke av sorg, men av skjønnhet. En tegnet jente ga meg noe som ingen filmskaper med kamera hadde klart.

Hayao Miyazaki: Mannen som tegnet drømmer

Hvis du ser én anime-film i livet, se «Spirited Away» eller «My Neighbor Totoro» av Hayao Miyazaki. Miyazaki er ikke bare en filmskapere — han er en visjonær som sa: Animasjon er ikke for barn. Det er en kunstform. Og verden lyttet.

Hans filmer har dette fellestrekket: De er rolige. Det er ikke action-packed, ikke pyroteknikk, ikke skrekk. Det er små mennesker i store verden, forsøk på å forstå hverandre, kamp mot tankelos makt, og elsking som gjør verden mindre ensom.

Det er som hvis Bergman hadde tegnet isteden for filmet, sier Knut Torsvoll når vi snakker. Depthens samme, men Ghiblis tegninger er mer tillitsfulle. Bergman bruker ansikter for å vise tvil. Miyazaki bruker himler for det samme.

Tall og trender

Studio Ghibli filmer som «Spirited Away» ble det første anime-verket som vant Oscar i 2003. Det var ikke bare status: det var verden som sa ja, dette er film. Siden har anime vokst fra kultkategori til mainstream.

Cyberpunk og filosofisk manga

Mens Miyazaki tegner drømmer, tegner andre animemakers filosofi. «Ghost in the Shell» stiller spørsmålet: Hva gjør deg til menneske hvis hjernen din er maskin? «Akira» stiller spørsmål om makt, ungdom og korrupsjon. «Neon Genesis Evangelion» gjør ingenting annet enn å stille ubehagelige spørsmål.

Christopher Nolan har sagt at «Inception» ble inspirert av anime. Wachowskisøstrene som lagde «The Matrix» er åpent inspirert av anime. Hollywood-regissører som Tarantino tillegger anime ære for å lære dem at filmer kan være både abstrakt og emosjonell på samme tid.

Det som anime gjorde var dette: Det viste at tegning ikke er nedverdigende. Det er frigjørende. Med tegning kan du tegne muligheter som kamera aldri kommer til å se.

Hvorfor dette betyr noe

I en verden hvor Netflix tilfredsstiller oss ved å klikke, hvor streaming er passiv, hvor film blir redusert til bakgrunnsmusikk — anime krever noe av deg. Den krever oppmerksomhet. Den krever at du tolker.

En tegnet ansikt kan uttrykke mer enn et virkelig ansikt, fordi den er filtrert gjennom kunstnerens sjel. En tegnet himmel kan være tristhet eller håp eller både og, avhengig av deg. Du må møte filmen halvveis.

Det er veldig ulikt modern mainstream-film som sier deg eksakt hva du skal føle. Anime sier: Her er verden. Hva ser DU? Det gjør deg aktivt medlem av kunsterfaringen, ikke passiv tilskuer.

Se en anime-film. Du kommer til å bli endret.

Jeg er ikke propagandist som sier alle skal like anime. Men jeg er overbevist om at hvis du møter en GODT anime-film — ikke tilfeldige YouTube-ting, men faktiske kunst-filmer — vil den gjøre noe med deg.

Miyazaki sa engang: Liv er ikke målt i år, men i øyeblikk. Og det er det anime-film handler om. Det er ikke handlers. Det er øyeblikk — små, betydningsfulle, tegnet med sånn kjærlighet at du ikke kan se uten å føle.

Så: Sett deg ned. Slå av telefonen. Se «Spirited Away» eller «Your Name» eller «Akira». Og tillat deg selv å bli rørt av tegning. Du har fortjent det.