Apollo vs Sputnik — romfartens største løp

Når politikk nådde himmelen

Den 4. oktober 1957 publiserte Tass en enkel notis: Sovjet hadde sendt en kunstig satellitt opp i rommet. Litt senere hørte verden den uhyggelige «pip-pip-pip»-lyden fra Sputnik 1. I Amerika opplevdes dette som et militært nederlag. Hvis Sovjet kunne sende en satellitt opp i rommet, kunne de sende bomber over Amerika.

Det oppsto panikk, så voldsom at den ble kalt «Sputnik-sjokket». Regjeringen under Eisenhower akselererte sitt romprogram umiddelbart. Fra dette øyeblikket var det løp. Ikke bare et vitenskapelig eller teknologisk løp, men en geopolitisk og ideologisk kamp for verdens sjel.

Sovjet tar flere «først»-er

Sovjet fikk en tidlig ledelse som var skremmende for amerikanerne. Den 3. november 1957 sendte Sovjet Sputnik 2, som veide 1100 kilo. Den bar en levende hund, Laika, til rommet. Kort tid etter sendte de mennesker: Jurij Gagarin på Vostok 1, den 12. april 1961. Gagarin ble øyeblikkelig en helt. Hans utsagn «Jeg ser jorden! Den er så blå!» ble sitert over hele verden.

Sovjet sendte Valentina Tereshkova, første kvinne i rommet, i juni 1963. De sendte også sonder til månen og fikk dem til å lande der. Poenget var ikke subtilt: Sovjet var overlegen. Amerika måtte reagere dramatisk.

Kennedy sier: til månen

President John F. Kennedy, som hadde møtt Gagarin-sjokket som ung president, skjønte at Amerika måtte gjøre noe spektakulært. Den 25. mai 1961 sa han til Kongressen: «Jeg tror at denne nasjonen bør forplikte seg til målet, før dette tiåret er ute, å lande mennesker på månen.» Det var en villoldlig uttalelse. Ingen visste helt hvordan det skulle gjøres.

NASA fikk milliarder av dollar. Hele industrien mobiliserte. Fra 1961 til 1969 var dette målet alt som speilde seg. Sovjet, som hadde vunnet alle de første rundene, forsto nå ikke helt hvordan de skulle klare å lande mennesker på månen før amerikanerne. Deres N1-rakett eksploderte igjen og igjen.

Tall og trender

Apollo-programmet på sitt topp sysselsatte 400.000 mennesker. For hver astronaut som gikk til månen, jobbet det hundretusenvis bak kulissene. NASA fikk 4% av det amerikanske statsbudsjettet.

Månen — endelig

Den 20. juli 1969 landet Apollo 11 på månen. Neil Armstrong steg ut og sa de berømte ordene: «Det er ett lite steg for menneske, ett stort hopp for menneskeheten.» Milliarder så på TV. Sovjet fikk aldri sitt menneske til månen.

"Jeg tror at mennesker skal på månen, og det kommer til å skje. Men det kommer ikke til å bli med en kommunistisk flagg over oss."

Arven av romkappløpet

Etter Apollo 17 stoppet Amerika midler. Sovjet skapte romstasjonene Salyut. Senere ble det samme Rom og USA som bygget ISS sammen — fiender som ble samarbeidspartnere fordi romfarten så stort at det oversteg geopolitikken. I dag er romfarten igjen i endring. Elon Musk vil til Mars. Kina skal til månen. Private selskaper bygger romstasjonene for fremtiden.

Men det var romkappløpet som startet det hele. Det var Sputnik som fikk oss til å drømme og handle. Det var Apollo som viste at mennesket kunne gjøre det umulige hvis det ville hard nok.