Bioluminescens — naturens egen lysshow under havet

Lyset i mørketen av havet

Der, omkring 500 meter under havoverflaten, begynner mørketen å bli totalt. Solens stråler har forsvunnet helt, og bare kaldt, mørkt vann omkranser deg. Og likevel – hvis du var dykker ned på denne dybden – ville du se noe som virker rett ut av en science fiction-film: små punkter av lys som glimrer og danser i mørketen som glødende stjerner.

Dette er bioluminescens – evnen til å produsere og sende ut lys kjemisk, en evne som tusenvis av havdyrarter har utviklet. Fra små dinoflagellater som lyser når de beveger seg, til tintende medusjir, til fisk som lurer sine bytte med falske øyne, har havet utviklet utallige måter å bruke lys som overlevelsesmekanisme.

For havutsforskere og dykkere er bioluminescens en av de mest fascinerende fenomenene på denne planeten – et påminnelse om at det finnes en helt verden under hvor vi aldri kommer som søker med helt andre regler enn hva vi er vant til.

Hvordan dyr produserer sitt eget lys

Bioluminescens fungerer gjennom en kjemisk reaksjon hvor spesielle proteiner, som luciferase, katalyserer forbrenningen av et stoff kalt luciferin. Denne reaksjonen frigjør energi i form av lys – nøyaktig som en kemisk fakkel, men på cellulær skala. Organismer fra bakterier til stor fisk bruker denne mekanismen.

Det finnes flere måter dyr bruker sitt egenproduserte lys. Noen bruker det for å kommunisere – mannlige dyp-havfisk bruker lysblinkinger som mating-signaler for å finne partnerene sine i det endløse mørketet. Andre bruker lys som jeger – en fisk med et lysende 'sluk' bruker det for å lokke mindre fisk til munnen sin, en variant av det vi kaller 'angelfisk'-strategien. Atter andre bruker lys for forsvar – når de blir angrepet, frigjør de en lysende sky av bioluminescent materiale for å forvirre rovdyr.

Den mest avanserte bruken av bioluminescens er kanskje 'counter-illumination' – hvor fisk har lysorganer på undersiden av kroppen sin som lyser med samme intensitet som lyset som kommer ovenfra. Dette gjør at deres skygge forsvinner helt, gjort dem usynlige for rovdyr som ser oppover fra dypet.

Møt dyrene som lyser

En av de mest spektakulære bioluminescensente dyrene er den dyp-havfisken med det dårskive navn 'viperfish'. Den har enormt store tenner og små øyne, men har hundrevis av små lysorganer rundt kroppen som brukes både for jakt og kommunikasjon. Et annet bemerkelsesverdig dyr er de såkalte 'hatchetfish' – små, sølvglinsende fisk som bruker counter-illumination for å være usynlig.

Dinoflagellater – celler-cellet organismer – lager kanskje det mest spektakulære lysshowet. Når de beveger seg gjennom vannet, produserer de bølger av turkis-blått lys som kan få hele strekker av stranden til å lyse som om de var dekket av elektrisk tinte. Dette fenomenet kalles 'red tide' når det oppstår ved kystene.

Da finnes det også de større dyrene – medusjir, bløtdyr, og til og med noen typer blekkspruter – som har utviklet bioluminescens. Noen av disse dyrene har fotoceller som lar dem av at når andre dyr lyser, og de kan selv produsere lys for å 'svare' på signalene. Det er som om det finnes et helt språk av lys i dypet som vi mennesker rett og slett ikke har tilgang til.

Tall og trender

Mindre enn 5 prosent av verdenshavet har blitt utforsket av mennesker – vi vet mer om månen enn vi vet om dypet av vårt eget hav. Omtrent 90 prosent av de dyrene som lever i områder hvor bioluminescens er vanlig (200-1000 meters dyp), produserer sitt eget lys. Denne statistikken alene sier noe om hvor dominerende bioluminescens er for livet i dybhavet. Antallet bioluminescente arter har blitt oppgradert betydelig de siste 20 årene ettersom teknologien for å utforske dyphavet har blitt bedre.

En marinbiololog om havets lysspråk

Dr. Karin Sæther ved Universitetet i Tromsø er en av Norges ledende marinbiologer med spesialisering i bioluminescent organismer. Hun har deltatt i dype dyk-ekspedisjoner og har sett bioluminescens med egne øyne.

"Det første gang jeg så bioluminescens under havet, som dykker, var et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Du ser disse fine, små lys som danser i mørketen, og du innser at der finnes en helt verden av kommunikasjon og liv som skjer omkring deg som du ikke kan helt forstå. Det fikk meg til å innse hvor begrenset vår oppfatning av havet er."

Applikasjoner og framtid

Mennesker har allerede begynt å utnytte bioluminescensen for praktiske formål. Den grønne fluorescent proteinen (GFP) som finnes i den lysproduserende kvallen, har blitt brukt i genetisk forskning og medisinsk diagnostikk til å merke og spore celler. Vitenskapsfolk jobber også på å forstå luciferase-reaksjonene bedre for potensielle applikasjoner i medisin og teknologi.

Det finnes også kommersiell interesse i bioluminescens – noen selskaper utforsker måter å bruke det for belysning eller for medisinske diagnostikk-verktøy. Noen dykkersteder tilbyr tours til områder med spesiell høy bioluminescens, så turister kan oppleve fenomenet.

Kanskje det viktigste er at bioluminescens påminner oss om hvor mye vi ennå ikke vet om planeten vår. Der, under havet, foregår det helt univers av liv og kommunikasjon som vi bare har begynt å forstå. Og mens vi fortsetter å utforske, kan vi håpe at vi gjør det med respekt og forsiktighet for disse fantastiske dyrene som lever i verden av lys og mørke.