Døden og hvordan vi forholder oss til den – en filosofisk utforsking

Døden som det endelige grensepunkt

Alle mennesker vet at vi skal dø. Det er kanskje det eneste vi med sikkerhet vet om fremtiden. Likevel bruker de fleste av oss enorm energi på å IKKE tenke på det. Vi distraherer oss selv, vi utsetter samtalene, vi latmor døden som en abstrakthed.

Men fra Sokrates til Heidegger til Irvin Yalom, har filosofer og tenkere insistert på at for å leve ordentlig, må vi innse døden. Ikke bli besatt av den, men anerkjenne at den er der. Fordi når du aksepterer døden, endres måten du lever på.

La oss utforske hva mennesker gjennom historien har sagt om det endelige, og hva det forteller oss om hvordan vi burde leve her og nå.

Eldgamle filosofi og døden

Sokrates, som ble tvunget til å drikke gift, sa at filosofi i seg selv er øvelse i å dø. Han mente at ja, vi blir redd for det ukjente, men når døden kommer, vet vi ikke om det er godt eller dårlig. Så hvorfor skulle vi være redd for noe vi ikke vet?

Epikur – ja, han som gav navn til 'epikureisk' levemåte – mente faktisk at vi ikke burde frykte døden. 'Når vi er der, er den ikke. Og når den er der, er vi ikke.' Altså: frykt for døden nytter ikke, fordi du ikke skal møte den mens du lever.

De stoiske filosofene gikk lenger. De sa at døden ikke er dårlig – det er bare en ting som skjer. Og siden det skjer med alle, og siden vi ikke kan kontrollere det, burde vi fokusere på hva vi kan kontrollere – våre handlinger, våre tanker, og hvordan vi behandler andre.

Tall og trender

Religionens svar på døden

Kristendommen tilbyr oppstandelse – du dør, men du blir født igjen til et bedre sted. Islam tilbyr 'Jannah' – Paradis – for de som har levd rettskafft. Buddhism sier at døden er ikke-eksistens, eller gjenfødsel basert på dine karma-handlinger. Hinduisme sier at døden er bare en ny tur i samsara – syklusen av gjenfødsel.

Hva alle disse har til felles, er at de gir et svar – og det svaret er ofte trøstende. Døden er ikke slutten. Det skal være noe etter. For mange mennesker er dette nok til å håndtere frykten.

Men for sekulære mennesker – og det blir flere hver dag – er døden absolutt slutten. Og paradoksalt, oppdager mange at det gjør livet mer verdifullt, ikke mindre. Hvis det kun er hundre år (eller mindre), blir hvert øyeblikk mer kostbart.

Moderne tenking om døden

Heidegger, en tysk filosof fra det 20. århundret, snakket om 'being-toward-death' – tanken at vi alltid lever i forståelsen av at vi vil dø. Han mente det er den eneste måten å leve autentisk på. Hvis du låtsas at du er udødelig, lever du usannferdig.

Irvin Yalom, en moderne psykologe, skrev om 'existential anxiety'. Han sier at angst om døden er ikke patologisk – det er sundt. Det som er patologisk er å ignorere døden, fordi det leder til meningsløshet og depresjon.

Moderne psykologi har også funnet at mennesker som har møtt døden – gjennom en alvorlig sykdom eller et nærskytende dødsfylle – ofte rapporterer at det forbedret kvaliteten på livet. De prioriterer annerledes. De legger mindre vekt på prestisjøse ting og mer på relasjoner. De er mindre redd.

Hva dette betyr for hvordan vi lever

Når du virkelig innser at du skal dø – ikke bare intellektuelt, men emosjonelt – skjer noe. Trivialiteter blir mindre viktige. Du bryr deg mindre om hva folk tenker om deg. Du bruker mindre tid på å tjene penger som du ikke skal kunne bruke når du er død.

Dødensbevisthet gjør deg mer medfølende. Fordi alle andre skal også dø. Din fiende, din kjæreste, den mannen som kuttet deg av i trafikken – alle går mot det samme endepunktet. Det er en demokratisk sannhet som kan gjøre oss mer ydmyke.

Du blir også mer ansvarlig. Hvis du skal dø, og du ikke vet når, så kanskje du ikke burde vente med å gjøre det som betyr noe for deg. Ikke dramatisk – du trenger ikke skille deg og flytte til Costa Rica – men mindre oppskyvelse av det som teller.

Den siste sannheten

Døden er ikke en motsetning – det er den eneste sikkerhet. Og kanskje, akkurat dermed, kan det gi oss frihet. Ikke frihet fra ansvar, men frihet fra smålig bekymring.

Å virkelig leve krever at vi innser at vi ikke skal gjøre det for alltid. Og det er kanskje det klareste budskapet både filosofi og religion har – lev mens du er her, godt og med kjærlighet. Det er det eneste som har betydning når vi står foran det endelige.