Farger i fotografi — stemningsguiden din

Fargen er fotografens første språk

En fotokunstner bruker flere språk. Det er komposisjon — hvordan elementer er arrangert i bildet. Det er lys — hvordan sollyset eller kunstlyset faller over motivet. Det er fokus og skarphetsområde — hva som er klart og hva som er uskarpt. Men det første som treffer øyet ditt — det som du registrerer før du registrerer form eller innhold — er fargen. En rød dress på en kvinne som går gjennom en grå, kald by. En gul blomst på et grønt felt. En blå himmel som dominerer hele bildet. Fargen er det som sett tonen. Fargen er det som sier: "Se her. Dette er viktig." Fargen er det som gjør at du føler noe når du ser bildet, før du en gang vet hva bildet handler om. Og det er derfor fargelære er så viktig for fotografer. Hvis du forstår farger — hvordan de fungerer sammen, hvordan de påvirker følelser, hvordan de leder øyet — kan du manipulere følelsene dine betraktere helt bevisst. Du blir en fortellingsgud.

Fargekretsen — kartet over harmoni

La oss begynne med det grunnleggende: fargekretsen. De tre primærfargene er rød, gul og blå. Hver farge kan blandes med de andre for å lage nye farger. Rød + gul = oransje. Gul + blå = grønn. Blå + rød = lilla. Og så har vi komplementærfarger — fargene som sitter rett overfor hverandre på hjulet. Rød og grønn. Gul og lilla. Oransje og blå. Disse fargene, når de settes sammen, skaper maksimal kontrast. De drar oppmerksomheten mot hverandre. En grønn fugl mot en rød himmel — øyet ditt vet ikke hvor det skal se først. Og det er hele poenget. Hvis du vil at betraktaren skal se på noe spesielt, omgir du det med komplementærfargen. En portrettfotograf som ønsker at ansiktet skal poppa, kan ha en blå bakgrunn. Ansiktet — vanligvis med hud som er varme rødt-oransje-tone — vil eksplodere av fargene. Det er magien av komplementærfarger. Men det finnes også harmoniske farger — farger som ligger ved siden av hverandre på hjulet. Blå, grønn og türkis. Eller rød, oransje og gul. Disse fargene skaper harmoni, de roer betraktaren. De sier: "Slapp av. Alt er bra."

Varme, kjøle, og følelsen av stedet

Varme farger — rødt, oransje, gult — de får øyet og hjernen din til å tenke på varme. Solen. Ild. Energi. Når du fotograferer i gull ettermiddagslys, fanger du varmen i bildet. Det er derfor solnedgang-fotografier føles hyggelig. Kjøle farger — blå, grønn, lilla — de får deg til å tenke på kulde, på vann, på natt, på ro. Når du fotograferer under blå time — den magiske kule-blå tiden rett før solnedgang — blir bildet ditt automatisk rolig, både i tone og i følelse. Her er noe som er interessant: mennesker i vestlige kulturer forbinder blå med tristhet. «Å ha blåstein.» Men de samme fargene kan også forbindes med ro, med fred, med stabilitet. Konteksten betyr alt. En dykkerfoto med alle de blå fargene kan føles som fredsfull eller som truende, avhengig av hva som er i bildet. En portrett-sesjon utendørs vil få helt annen feeling hvis du fotograferer i varmt ettermiddagslys sammenlignet med hvis du fotograferer på en kjølig morgen. Det samme motivet, samme person, men helt annen fargehistorie, helt annen emosjonell respons.

Tall og trender

Farven påvirker mennesker mer enn de fleste inne. I en studie av kjøpebeslutninger fant researchers at 80% av beslutningen om å kjøpe noe baseres på fargen. En annen studie viste at mennesker husker 80% av det de ser (sammenlignet med 10% av det de hører), og at farve øker merkeleveisen (brand recall) med rundt 80%. I fotografering er det lignende effekter. En fotograf som fokuserer på farve-armoni vil få bilder som mennesker husker, som mennesker deler på sosiale medier, som mennesker føler noe for. Det er ikke en tilfeldighet. Det er vitenskap. En annen trend er monofarget fotografi — bilder der en farge dominerer helt og holdent. En helt rød vegg med en sort dør. En helt blå himmel. Dette har blitt populært i de siste årene, spesielt på Instagram, fordi disse bildene poppa når de dukker opp blant alle andre bilder.

Øvelser for å forbedre din fargesans

Start med dette: Ta et bilde i dagen som er helt monofarget. En helt blå himmel. En helt rød vegg. Et helt grønt felt. Bare en farge. Lær å se monokrom. Deretter, ta bilder med to komplementærfarger — rød og grønn, eller blå og oransje. Fokuser på balansen mellom dem. Hvilken farge tar oppmerksomheten? Hvilken er støy? Tredje øvelse: fotografer samme motiv i tre ulike lysforhold — morgenlys (kjølt), ettermiddagslys (varmt), og blue hour (kjølt). Se hvordan farvebildet endres helt. Du bruker samme objektiv, samme person, samme lokasjon — men lysets farve endrer hele opplevelsen. Fjerde øvelse: gå gjennom dine beste bilder. Spør deg selv: hva er farvehistorien? Hvilke farger dominerer? Hvorfor? Var det bevisst eller ved et uhell? Etterhvert som du stiller disse spørsmålene, blir du bedre til å besvare dem før du trykker på utløseren. Du blir intentionell. Og intentional fotografi er best fotografi. "Det finnes fotografer som teller pixels," sier fotografen og læreren David du Chemin. "Men fotografer som teller farver — de forteller historier. Farve er hvor emosjon og teknikk møtes."

"Fotografer som teller farver — de forteller historier. Farve er hvor emosjon og teknikk møtes."

Fra beregning til intuisjon

Når du begynner å studere fargelære, blir det litt mekanisk. Du tenker: "Ah, jeg bruker komplementærfarger her." "Denne røde og grønne vil poppa." Men etter hvert — og det tar timer, hundrevis av timer med fotografering — blir det intuisjon. Du ser en farvepallett og du vet automatisk hva du skal gjøre. Du ser lysforhold og du vet hvilken følelse det kommer til å skape. Du blir som en komponist som hører noten og vet at det skal være en accord der. Du blir kunstner. Og det er målet: å ikke tenke på reglene lenger, men å bruke dem så godt at de forsvinner inn i kunsten. En ting som mange fotografer lærer seg altfor sent, er at perfeksjon i teknikk — perfekt fokus, perfekt eksponeering, perfekt komposisjon — betyr ingenting hvis historien og følelsen ikke er der. Et blurry bilde av en rød blomst mot en grønn bakgrunn, et bilde som bryter alle reglene teknisk, kan være bedre enn et gjennomteknisk perfekt bilde som ikke sier noe. Så når du øver deg, når du lærer deg teorien — husk: teorien er servitøren, ikke mestrene. Mestrene er følelsen og historien. Teorien er bare hjelpemidlet for å få den historien din ut av hodet og inn i verden.