Isklatring i norske fossefall: Slik er det å stå på frost

Møte med frykten

Klokka er halv seks på morgenen, og det er rundt minus ti grader. Jeg står ved foten av Liafossen i Østerdalen sammen med Kristine Andersen, en isklatrer med 15 års erfaring. Hun ser på meg med et smil som både trøster og skremmer. «Den er over hundre meter høy,» sier hun. «Men vi starter med noe mindre.»

Isklatring ser ut som det mest galskapspreget du kan gjøre. Du binder deg fast til et gigantisk isvegg, har bare to små isøkser og to krampon på beina, og så skal du bare klatre oppover. Logikken slår meg om bakhodet: «Hvordan faller du ikke ned?» Kristine ler. «Hvordan faller det ikke fra deg å søke nye utfordringer?» spør hun tilbake.

La meg starte med det enkle: isklatring er en av de mest intensive opplevelsene en kropp kan få. Din hjerte slår i halsen, musklene dine skjelver av anstrengelse og kulde, og hver bevegelse må være presisjon ren. Det er ikke noe sted for usikkerhet.

Teknikk møter naturen

Før vi klatrer, bruker vi to timer på utstyrsjekk og grunnleggende teknikk. Isøksene må være skarpe nok til å bite i isen. Kramponene – spikrerte metallplater som monteres under skoene – må være perfekt justert. Et eneste svikt i utstyret kan være dødsfarlig. Kristine viser meg hvordan jeg skal slå isøksen inn i isen med armene i rett vinkel, ikke ved å hefte hånd som nybegynner tror.

Det som overrasker meg mest, er at isklatring handler like mye om utglidinger som om å klatre. Når isen knekker under deg – og det gjør den – må du være forberedt. Du må vite hvordan du skal samle deg inn igjen, hvile på tau, og komme deg videre. Kristine sier at halvparten av isklatring er å håndtere situasjoner som går galt.

Fysikken er også annerledes enn berg-klatring. Isen har svakhetspunkter som en fjellvegg ikke har. Du må lese isen, finne veien som er minst usikker, og tilpasse deg på flukt. Kristine demonstrerer hvordan hun bruker hele kroppen – ikke bare armene – til å presse seg opp. Det er ballettisk og kult samtidig.

Tall og trender

Isklatring er veksten sport i Skandinavia. Flere og flere nordmenn oppdager thrillkaien ved å bestå sine grenser.

Når frykt blir frihet

Vi starter små: en tretomiters isvegg på Søre Grøte. Jeg driver hammer-teknikken inn i hodet mitt, setter kramponene stedvis, og begynner å pushe meg oppover. De første metrene er ren panikk. Jeg er seks meter opp og jeg tenker «hva gjør jeg her?» Men så – på et eller annet punkt mellom panikk og konsentrasjon – skjer noe. Jeg blir rolig.

Jeg fokuserer bare på neste slag, neste plassering, neste pust. Verden forsvinner. Det er bare meg, isen, og lyden av isøksene som biter seg inn. Kristine er på baksiden av isen, sikrer meg, og hun skal bero meg: «Du gjør det bra! Bare videre!» Og jeg gjør det. Jeg klatrer.

Da jeg endelig når toppen, etter tjue minutter av ren mental styrke og fysisk utmattelse, sitter jeg i snøen og gråter. Ikke av tristhet, men av ren lykke. Jeg har gjort noe som hundre ganger tidligere denne dagen virket umulig.

Slik sier isklatrer det

«Folk spør alltid om jeg er redd. Ja, det er jeg. Redd å falle, redd for kulde, redd for å ikke klare det. Men den frykten er nøyaktig grunnen til at jeg gjør det. For når du oversjekker frykten din, lærer du hvem du egentlig er.»

"«Folk spør alltid om jeg er redd. Ja, det er jeg. Men den frykten er nøyaktig grunnen til at jeg gjør det. For når du oversjekker frykten din, lærer du hvem du egentlig er.»"

Noe endret inni meg

Når jeg kjører hjem fra Østerdalen, må jeg le av meg selv. For en dag siden tenkte jeg at isklatring var for galninger og dødsforsikringer. Nå tenker jeg at det er det mest levende jeg har gjort på lenge. Jeg har hatt min hjerte i halsen, jeg har møtt frykten min, og jeg har kommet på andre siden.

Kristine sa noe på vei ned: «Isklatring handler ikke om isen. Det handler om deg – hva du er villig til å prøve, hvor langt du er villig til å strekke deg, hvem du blir når sikkerheten dine blir tatt bort.» Nå skjønner jeg det. Og jeg vet allerede at jeg skal tilbake.