Koreansk film erobrer verden — trendigstsåfar?

Asias nye kultureksplosjon

I løpet av det siste tiåret har noe fundamentalt endret seg på filmlerretet. Asiatiske filmer, særlig fra Sør-Korea, har gått fra nisjeproduksjon til global fenomen. Streamgingtjenester som Netflix, Disney+ og HBO Max gjør det mulig for hundremillioner å få tilgang til historier som tidligere krevde filmfestivalambisjon.

Fenomenet startet ikke fra dagen til dagen. Det oppbygde seg langsomt gjennom 2000-tallet, da filmskapere som Bong Joon-ho, Park Chan-wook og Yeon Sang-ho fikk internasjonal oppmerksomhet på større filmfestivaler.

I dag er det ikke lenger unneggjort: asiatisk film — og særlig koreansk — er mer enn en trend. Det er en fundamental skifting i hvordan verden konsumerer underholdning.

Fra festivalfenomen til global hit

Parasite tok ikke verden med storm fra dag én, selv om det vant Gullpalmen i Cannes i 2019. Men da det dukket opp på Netflix i 2020, skjedde noe magisk. Folk som normalt aldri så undertekster, så plutselig på en film som helt var formet annerledes enn Hollywood hadde lært dem.

Koreanere har alltid vært gode filmskaper. Landet har en kunstnerisk tradisjon som løfter seg over bare kommersielle formater. Men det var globaliseringen av streaming som gjorde at denne kunsten kunne nå hver eneste hushold — fra Stavanger til Shanghai.

Og så kom Squid Game på Netflix i 2021. En serie som ikke var laget for Hollywood-publikum. Den var rå, dyster og stilisert på måter som gjorde at vestlige seere oppdaget at TV-serier kunne være helt annet enn det de var vant til.

Tall og trender

Koreansk film har aldri vært mer populær globalt. Tallene viser raskt fenomenet har vokst — og hvor kraftig industrien responderer på etterspørselen.

Hvorfor virker det så godt?

Koreansk film har flere trekk som gjør den spesiell. For det første: en tradisjon for å mikse sjangre. En film kan være både komedie og tragedie, både action og kunstfilm, alt på samme tid. For det andre: en dyp forståelse av klassekonflikter og samfunnskritikk som bygges inn uten å føles moraliserende.

For det tredje: visuell stil som er meget stilisert og gjenkjennelig. Bong Joon-ho har en handskrift du straks kjenner igjen. Og fjerde: østasiatiske klassenarrativ som appellerer til seere verden rundt på helt andre måter enn amerikanske superhelthistorier gjør.

Dessuten: manglende tabuer omkring vold, seksualitet og religiøs kritikk gjør at historiene kan være mer frimodig og komplekse enn Hollywood ofte tillater seg.

Fra Parasite til Hellbound

Parasite (2019) er det opplagte startpunktet. Den er både en tjuvekomedie, et sosialrealistisk drama og en skarpkantet kritikk av klassesystemet. Den er laget for mennesker som forstår at filmer kan være mer enn en ting om gangen.

Squid Game (2021) er kanskje det beste eksempelet på hvorfor TV har blitt en kunstform i Asia. Serien handler om mennesker som leker barnelek for penger, men det er et djupt studium av desperasjon, håp og menneskelig natur under press.

Hellbound (2022) er en religiøs dystopian som ville blitt slaktet i amerikansk TV men blomstret på Netflix. Den viser at asiatiske skapere ikke trenger å justeres etter vestlig smak — vestlige seere justeres heller etter asiatisk kunstnerisk ambisjon.

Hva kommer videre?

Trenden er ikke over. Flere og flere asiatiske regissører får større budsjetter og globale plattformer. Det spennende nå er at Hollywood og Asia ikke lenger er separate verden. En Hollywood-studio kan finansiere en koreansk innspilling, en japansk regissør kan lage en amerikansk film. Sperringene faller. Om fem år vil koreansk film ikke lenger virke eksotisk — det vil bare være film.

"Koreansk film har ikke blitt populært fordi det er asiatisk. Det har blitt populært fordi det er godt, ambisiøst og uforutsett. Vestlige seere er slitne av formler — og Asia leverer historier som ikke følger malen."