Slik er det å synge i operakor — fra nervøsitet til scenestyrke

Min dag i operaens verden — fra nervøs journalist til temporær sanger

Jeg trenger ikke være sanger å vite at denne oppgaven ville bli utfordrende. Jeg har aldri sunget i et profesjonelt kor, jeg kjenner ikke noteskrift, og jeg er en mann av omkring gjennomsnittshøyde som ikke visste hva en «registrering» var. Likevel tok jeg meg selv opp til Norges beste operakor — og påtok meg en uke av prøver, øvinger og mentalt arbeid som fikk meg til å forstå hvorfor operasangere er både kunnskapsrike og atletiske.

Operakoret er ikke en gruppe mennesker som dukker opp til konsert og synger «da-da-da» i bakgrunnen. Det er fokuserte musikere, mange med år med klassisk treningsbakgrunn, noen av dem drømmesang om opera som karriere. Når jeg steppet inn i prøverommet for første gang, møtte jeg mennesker som var alvorlige om jobben sin.

Jeg opplevde ikke bare hvordan man synger opera — jeg opplevde hvordan stemmen din blir instrument, hvordan kroppen din er en resonansrom, og hvordan det mentale arbeidet av å stå på scen under lys og prestere på høyt nivå, krever en form for sårbarhet som jeg ikke hadde forventet.

Audisjon og første dag — møtet med korledelsen

Jeg møter Solveig Andersen, kordirektøren, en dag før mine første øvinger. Hun gjør det klart: «Vi skal ikke gjøre deg til sanger på en dag, men vi skal vise deg hva det krever.» Vi jobber en time på grunnleggende stemmeteknologi. Jeg lærer «diafragmatisk pusting» — pusting fra maven, ikke brystet. Jeg lærer å «åpne munn-hullet» slik at stemmene kan resonere ordentlig. Jeg lærer «passaggion» — hvordan man navigerer mellom register.

Dagen etter møter jeg det fulle koret — rundt 50 mennesker som sitter i rader, alle med noter foran seg. Dirigenten starter musikken og alle begynner å synge. Jeg synger («det sputter»), men jeg er helt utilkjent med musikken. Jeg hører meg selv som en svak stemme i et stort lyd-teppet.

Det som overrasker meg mest, er intensiteten. Dette er mennesker som tar det seriously. Hvis de gjør en feil, retter dirigenten dem umiddelbart. Det handler ikke om å kaste tiden — det handler om perfeksjon. Disse sangerne skal oppføre full-scale opera med ballett, orkester og publikum antallet på 1000+ mennesker.

Treningsregimene — fysisk og mentalt arbeid

Prøvingene er oppbygget systematisk. Vi starter med varmeopp-øvelser — sangerne skal varme opp stemmene deres slik som en atlet varmer opp før en løp. Vi synger skalaer, vi arbeider med diftongene i Italiensk (operaens klassiske språk), vi jobber med uttale som krever presisjon.

Deretter arbeider vi med musikken for Verdis operaer. Vi deler inn i stemmegrupper — sopran, mezzosopran, alto, tenor, baryton, bass. Jeg ber til jeg får sopranstemmene å passe, og jeg innser snart at sangerne i det samme register må jobbe veldig tett sammen for at det skal høres bra ut.

Det mentale arbeidet er like viktig som det fysiske. Sangerne må holde fokus i to timer av gangen, må huske komplekse partier på Italiensk, må forstå den dramatiske konteksten. En mann i bassen sier til meg under pause: «Operakoret er 10% stemme og 90% psykologi. Du må være mentalt sterk for å stå der.»

Tall og trender

Operakoret i Norge har både tradisjonelle sangere og nye, diverse stemmer som moderniserer sjangeren.

Lidelsen og gleden — hvorfor velger de dette?

Under en pause spør jeg en av korets sangere, en kvinne som heter Maria, hvorfor hun gjør dette. Hun har en jobb som ingeniør, en familie, og likevel bruker hun 10 timer i uken på operaprøvinger. Hennes svar er enkelt: «For festen. For at når 100 sangere sitter og synger i perfekt harmoni, og du føler vibrasjonene fra alle omkring deg, og publikum sitter og opplever det samme — det er en form for magi som du ikke kan få andre steder.»

Jeg møter også sangere som sliter. En tenor forteller at han fikk panikkanfall under konsertens første pulje — all nervøsiteten og kravet om perfeksjon ble for mye. Han satt på toalettet og gråt før han gikk på scen. Men han fikk gjennom det og sa at når han hadde sunget sine partier, var det en lindring som var vanskelig å beskrive.

Det som blir klart, er at operakoret både er en skarverke og en kjemisk sosial enhet. Sangerne støtter hverandre, de skjer hverandre, og de deler en erfaring som er så spesiell at det binder dem sammen på dypere nivå enn de fleste andre samarbeidssituasjoner.

Premierekvelden — scenen er realitet

Jeg får tilbud om å synge med koret under en prøvekonsert — ikke premiereforestillingen, men en lukket prøveforestilling med publikum. Jeg er nervøs. Jeg er svakt forberedt, jeg kjenner ikke notene fullt ut, og jeg vet at jeg vil bli hørt mens jeg synger klassisk italiensk opera.

Når vi går på scen under lyse lys, skjer noe med meg. Jeg glimser Solveig som dirigerer — hun er fokusert, hun gir signaler til koret. Jeg ser orkesteret foran oss. Og så begynner jeg å synge.

Det er vanskelig å beskrive hva som skjedde. For to timer sunget jeg musikk som jeg hadde aldri hørt før to uker tilbake. Jeg gjorde ikke feil (eller kanskje gjorde jeg det, men orkesteret og koret dekket meg). Jeg følte vibrasjonene fra hundre mennesker omkring meg som sang samme noten som meg. Jeg så publikums ansikter — noen med tårer.

Når det var slutt, var det applaus. Jeg applauderte ikke selv — jeg stod bare der, svett og helt utmattet, og følte at jeg hadde vært part av noe som var større enn meg selv.

"«Operakoret er ikke bare musikk. Det er en gruppe mennesker som velger å gjøre noe vanskelig sammen. Det handler om tillit, om å tro på hverandre, og om å skape noe som ingen av oss kunne ha laget alene.»"