Slik er det å sykle fra Oslo til Bergen på egen kraft

Dagen før: forventning og nervøsitet

Erik var ikke nervøs for syklingen selv – han hadde trent hele våren. Han var nervøs for det som kom etter. En 200+ kilometer sykkeltur handler ikke bare om musklene. Det handler om hodet. Om tålmodighet. Om å ikke gi opp når beina sier nei og telefonen din kjærlighet kalder.

Vi møttes på en kald morgen i Tøyen Park. Det var kjølig, men Erik sa dette var perfekt – ikke for varmt, ikke for kaldt. Han hadde pakket minimalistisk: en ryggsekk med noen energibarer, en vannflaske, et reparasjonssett, og håp.

Vi skulle nå Bergen på tre dager. En klassisk norsk sykkeltour, men gjort på landevei med en vanlig sykkel, ikke spesialisert utstyr. Det som folk egentlig gjør.

Dag 1: Oslo til Lillehammer (181 km)

De første 50 kilometerne var glede. Sola kom ut, og landeveien Nord-Norge-veien var flat nok. Erik snakket hele tiden, sang til og med. Han var i 'honeymoon-fasen' av sykling – rask, lett, energi i overflod.

Fra kilometer 80 til 130 ble det stilere. Beina begynte å kjenne tyngden av omsetningsverdien. Men Erik sa noe jeg ikke ventet: 'Det er her sinnet tar over fra musklene. Du vet at du kan fortsette, så du gjør det.' Vi stoppet for middag i Hamar, og han spiste som en mann som hadde vunnet en krig.

De siste 50 kilometerne til Lillehammer var mørk. Hodet hans var tomt – ikke av tretthet, men av tanke. Syklingen blir meditativ når kroppen er trøtt. Da ser du ikke telefonabonnentene rundt deg, du ser ingen annet enn veien foran. Han ankom Lillehammer klokken 20.30, og sovnet før han sluttet å spise.

Tall og trender

Dag 2: Lillehammer til Tryggstad (172 km)

Dag to startet med sorg. Beina ville ikke. Ikke fra anstrengelse, men fra betennelse – musklene protesterte. Erik sa dette var normalt, og han hadde rett. De første 30 kilometerne var pine, så plutselig – som man snur en bryter – gikk det bedre.

Noen ganger når du sykler langt, opplever du det som kalles 'bonking' – ditt blodsukker faller, og plutselig kan du knapt pedallere. Det skjedde aldri Erik, fordi han spiste metodisk. Hver time, en energibar. Hver halvannen time, en drikk.

Landskapet skiftet fra flatland til bakkeland. Fra kilometer 120 og ut gikk vi inn i småkuperte strekninger rundt Lillehammer. Erik var fortsatt her mentalt, men kroppen hans var ikke helt enig. Han snakket mindre, men var mer tilstede – observerte træ, himmel, andre syklister.

Dag 3: Tryggstad til Bergen (174 km)

Siste dagen begynte i mørket. Erik ville starte klokken 05.30 for å nå Bergen før mørket falt igjen. Beina hans var nå en rytme – ikke en skade, bare et faktum av eksistensen. Det var som om han hadde falt inn i en slags ekstase.

Fra fjellene rundt Lærdal inn til Sognefjorden var bildet magisk. Bergene speilte seg i vannet, og solen var lav nok til å kaste lange skygger. Erik stoppet flere ganger bare for å ta det inn – han var ikke i 'å komme seg dit-modus' lenger. Han var i 'å være her-modus'.

De siste 20 kilometerne inn til Bergen var som drøm. Beina sa ja, hodet sa ja, og da han syklet ned til Bryggen klokken 19.45 på tredje dag, gråt han litt. Ikke av tretthet, men av noe han ikke helt kunne navngi – takknemlighet, kanskje, eller respekt for sitt eget potensial.

Hva langdistansesykling lærer deg

Etter turen sa Erik at det viktigste han lærte ikke var om sykling – det var om seg selv. 'Du lærer hvor grensen din faktisk er, ikke hvor du trodde den var.' De fleste av oss overvurderer hvor fort vi brenner ut og undervurderer hvor lenge vi kan gå.

Langdistansesykling er også om tilstedeværelse. Du kan ikke tenke på jobben din når beina dine jobber på maksimal kapasitet. Du kan ikke tenke på kjærligheten din når du må fokusere på å ikke kjøre av veien. Syklingen tvinger deg inn i nå.

For Erik var det også en påminnelse om hvor fantastisk Norge er. Fra Oslo til Bergen på landevei viser deg norsk geografi på en måte som ingen bil eller tog kan matche. Du kjenner kullmeterenes avstand, du kjenner bakkarenes stigning.

Å sykle alene

Langdistansesykling er ikke for alle, og det er ikke en kompetisjon. Erik gjorde det for å forstå seg selv bedre, og for å se Norge med nye øyne. Resultatet var at han kom hjem som en annen person – ikke kraftigere eller raskere, men med større innsikt i hva han var kapabel til.

Hvis du noen gang har tenkt på å gjøre langdistanse – enten 200 km eller 2000 km – gjør det. Bring minst mulig, og bring et åpent hjerte.