De beste essays: En rangering av det kulturelle essayet

Essayet som kunstform

Essayet er en av de eldste og mest betydningsfulle formen for skrift, og allikevel en som mange mennesker aldri helt forstår. Det er ikke helt en artikkel, ikke helt en novelle, og ikke helt en filosofisk avhandling. Det er en egen form — en form som tillater forfattere å tenke høyt på siden, og leserar å følge deres tenkeprosess.

Ordet «essay» kommer fra det franske ordet «essayer», som betyr «å prøve». Det var Montaigne, en fransk filosof fra 1500-tallet, som ga denne formen sitt navn. Han skrev samlingkar av tanker om alt fra søvn til døden, fra vennskaper til kjærlighet. Disse var ikke akademiske avhandlinger, men personlige refleksjoner, ofte motstridende og sempre uavsluttet.

Essayet er kanskje den litterære formen som best gjenspeiler hvordan mennesker egentlig tenker. Vi beveger oss ikke i rette linjer fra premiss til konklusjon — vi tøyer tråder, ombestemmer oss, og oppdager ting mens vi skriver. Et godt essaye fanger denne prosessen.

Tall og trender

Essayer er en overraskende levende form i dag. Fra akademiske journaler til populære nettmagasiner, publiseres hundretusenvis av essays årlig. Bokmarkeder for essaysamlinger er stabilt sterke, og mange forfattere regnes først og fremst for deres essays snarere enn deres romaner.

Hva sier litteraturkritikere?

Litteraturkritikere påpeker at essayet har blitt stadig viktigere som kulturandbot har accelerated.

"Essayet er den perfekte form for en verden av informasjons-overbelastning. Det tillater oss å stanse, tenke, og utforske en tanke dypt. Det er motkultur til snabbkontentens tid."

Noen av litteraturens største essays

Michel de Montaignes «Of Friendship» er en av de første store essays. I denne teksten reflekterer Montaigne over hva som gjør virkelig vennskap, og diskusjonen hans går fra de klassiske forfatterne til hans egne opplevelser. Essayet er uformelt, til tider selvmotsigende, og helt fascinerende. Det er oppskriften for hva et essaye kan være.

Joan Didion essays, som «Slouching Towards Bethlehem» og «The White Album», er mestersverk av kulturkritikk og personlig refleksjon. Didion skriver om det som alle ser, men observerer det med en skarphet som gjør vanlig verden dramatisk og viktig. Hun viser hvordan privatpersons observasjoner kan belyse større kulturelle sannheter.

David Foster Wallace essays, spesielt «E Unibus Pluram» og «David Lynch Keeps His Head» er eksempler på essays som selv-selv blir kunstverket. Wallace bruker essayet som en form til å oppfinne nye måter å tenke på, ikke bare å rapportere eksisterende tanker.

Hva gjør et godt essaye?

Det første er en idé eller observasjon som begynner å ødelegge forfatters sinne. Det kan være stor («Hva er kjærlighet?") eller liten («Hvorfor spiser jeg det jeg gjør?"). Ideeten vil ikke la forfatter alene, så hun eller han setter seg ned og begynner å skrive gjennom det.

Et bra essaye må ha en intellektuell redskapsbok — det må ha resonnement, observasjon, og noen gang humor. Forfatteren må være villig til å utforske tangenter som ender opp å være kjerne-poenget. Strukturen er viktig, men det er langt mindre regissert enn i andre skrifttyper.

Til slutt må et godt essaye ha en stemme. Leseren skal høre forfatter tenke, føle forfatters personlighet på siden. Et essaye skrevet i en abstrakt, autoritativ tone forsvinner. Et essaye skrevet i en autentisk menneskelig stemme blir uforglemmelig.

Essayet i dag

I dag publiseres essays på uventede plasser — fra The New York Times til Instagram, fra Medium til spesialiserte litteraturtidskrift. Moderne essayister som Ta-Nehisi Coates, Leslie Jamison, og Maggie Nelson har gjort dette litteraire form til noe som folk faktisk leser og diskuterer.

En observasjon er at yngre forfattar scenen har funnet nye kilder for essays. Noen skriver essays om internettkultur, noen om personlig helse, noen om politikk. Essayet er fleksibelt nok til å absorbere alle disse nye temaer.

For fagfolk og bransjefolk interessert i litteratur og idékritikk er essayet en form som ble reinventet for den digitale tidsalderen. Det tjener funksjonen av å tillate refleksjon i en verden som vil at vi skal bevege oss raskere. Det motstår tydelig pressenet av nettet og det er denne motstanden som gjør det såmeget betydningsfullt.