De fem viktigste filmfotografistene som forma visuell kinematografi

Øyet bak kameraet – filmfotografiens sjel

Filmfotografering er kunstformen som ligger under all visuell underholdning vi konsumerer. Regissøren kan ha visjonen, men det er filmfotografen – eller kinematografen som titelen lyder – som gjør den visuell. Fra innstillinger av lys til valg av filmstock eller digitale sensorer, påvirker deres avgjørelser hvordan vi oppfatter hver scene. De beste filmfotografistene har ikke bare teknisk dyktighet; de har en kunstnerisk bevissthet som gjør filmene de jobber med til visuelle mesterverk. I denne artikkelen ser vi på fem fotografer som har definert filmens estetikk.

Tall og trender

Roger Deakins har mottatt 14 Oscar-nominasjoner for fotografering, og vant to Oscars (for Blade Runner 2049 og 1917). Vittorio Storaro, kjent for sin ekstravagante fargebruk, har vunnet tre Academy Awards. I dag bruker moderne filmfotografer både analoge og digitale sensorer, med en stigende trend mot digitale kameraer for mer kontrollerbarhet.

Roger Deakins – Meisteren av lys og komposisjon

Roger Deakins er kanskje dagens viktigste filmfotograf. Hans arbeid på filmene til regissøren Joel og Ethan Coen – fra Barton Fink til No Country for Old Men – har definert en bestemt estetikk som er blitt etterlatt av filmfotografer verden over. Deakins er kjent for sin usedvanlige evne til å bruke naturlig lys på kreative måter, kombinert med et svært raffinert bildekompositiv. Hans bilder er sjelden eksplisitt vakre; heller er de nøytralt observant, noe som gjør dem enda mer effektive. Han har jobbet med Christopher Nolan på The Prestige, Inception, Interstellar og Dunkirk – alle visuelt spektakulære filmene.

"Fotografering handler ikke om teknologi; det handler om å formidle en følelse gjennom lys og komposisjon."

Vittorio Storaro – Fargenes kjemiker

Vittorio Storaro er en helt annen type filmfotograf. Hvor Deakins søker naturalistisk estetikk, bruker Storaro farge som et ekspressivt kunstnerisk verktøy. Hans arbejde på Francis Ford Coppola's Apocalypse Now er en visuell fest av mettede gule, røde og grønne toninger som forsterker filmens kaotiske delmoral. Bernardo Bertolucci's The Last Emperor, et annet Storaro-mesterverk, bruker farge for å skildre en heil tidsperiodes estetikk – fra den råkalde keiserpalassen til de varmere fargene i eksil. Storaro mente at farge ikke bare var en teknisk egenskap; det var filmens språk.

Klassiske fotografer – Grieterson, Haskell og Slocombe

Før Deakins og Storaro, var det fotografer som etablerte språket som alle senere har jobbet innen. Gregg Toland var filmfotografen bak Orson Welles' Citizen Kane, og han var blant de første til å bruke dyp fokus – en teknikk der alt fra forgrunnen til bakgrunnen er i fokus. Gordon Willis, kjent som The Prince of Darkness, fotograferte The Godfather-trilogien med sitt karakteristiske mørke, høyt kontrastert stilk. Sven Nykvist jobbet med Ingmar Bergman og skaffet en intim, naturalistisk tilnærming til fotografering som blant annet gjorde Through a Glass Darkly til et masterpiece av psykologisk drama.

Fremtiden for filmfotografering – digital eller analog?

I dag debatteres det hvorvidt filmfotografer bør bruke digitale eller analoge sensorer. Noen, som Paul Thomas Anderson, insisterer på 65mm film, mens andre, som David Fincher, har tatt i bruk avansert 8K digital imaging. Realiteten er at moderne filmfotografer må kunne både – og mer vesentlig, de må forstå hvilken prosess som oppnår visuell fortellereffekten som regissøren ønsker. I fremtiden vil kunstige intelligenser kanskje assistere filmfotografer med automatisert farvegradering og lysetting, men den kreative visionen – valget av hvor lyset skal komme fra, hvilken emosjon det skal formidle – vil alltid være menneskets domene.