De fem beste kriminalforbyggingsmetodene

Forebygging sparer samfunn for penger

Kriminalitet er en av samfunnets største kostnadsdrivere. Direkte utgifter til politiarbeid, rettssystem og fengselsvesen, kombinert med indirekte kostnader fra tap og hærverk, beløper seg til flere titall milliarder kroner årlig. Norge har imidlertid et særdeles godt utgangspunkt for å redusere disse kostnadene.

Norske forskere og praktikere har identifisert effektive strategier for kriminalforebygging som både virker og er kostnadseffektive. Disse metodene er basert på dekenniers forskning og praktisk erfaring fra norsk og internasjonalt arbeid.

Vi presenterer her de fem mest anerkjente og dokumentert effektive metodene basert på ekspertintervjuer og gjennomgang av kriminologisk forskning. Disse tilnærmingene kan implementeres lokalt og nasjonalt for å redusere både kriminalitet og gjenfanging.

1. Tidlig intervensjon og familiestøtte

Den mest effektive kriminalforbyggingen skjer før en person begår sitt første lovbrudd. Programmer som fokuserer på barn og ungdom i risikofylte situasjoner har vist utrolig høy effektivitet. Norske programmer som «Oppvekst med muligheter» og liknende viser reduksjon i senere kriminalitet på 30–40 prosent.

Familier som mottar profesjonell veiledning, økonomisk hjelp og psykososial støtte ender opp med færre barn som begår kriminalitet senere. Investeringer her er både menneskelige og økonomiske løsninger som virker. En krone investert her gir mangfoldig avkastning i form av mindre kriminalitet.

Lokale kommuner og frivillige organisasjoner spiller en kritisk rolle. De har kontakt med familier som behøver hjelp, og kan identifisere barn som er i risiko. Ressurser til slike tiltak, både offentlige og fra ideelle organisasjoner, er derfor en nøkkelinvestering.

2. Sysselsetting og yrkesutdanning

Arbeid gir mennesker struktur, sosial kontakt og økonomisk sikkerhet. Studier fra norsk og internasjonalt forskningsmiljø viser at personer som har jobb eller er i utdanning begår vesentlig mindre kriminalitet enn de som ikke har dette. Programmer som kombinerer jobbtrening med fagutdanning er særlig effektive.

Fengselsselskapet og Nav har gode erfaringer med å kombinere straffegjennomføring med yrkesopplæring. Fanger som får mulighet til å lære et håndverk eller få formell fagkompetanse under soningstiden, har mye lavere gjenfanging enn andre. Det gir dem også realistiske muligheter på arbeidsmarkedet etterpå.

Arbeidsgivere som ansetter mennesker med kriminell bakgrunn gir dem en kritisk andre sjanse. Skatteintensiver for virksomheter som ansetter denne gruppen kunne motivere flere til å ta denne rollen. Sysselsetting er både et menneskelig og et økonomisk argument.

3. Kognitiv atferdsendring og mentalhelse

Mange som begår kriminalitet har underliggende psykiske lidelser, stoffproblemer eller kombinasjoner av begge deler. Behandling av disse forholdene, særlig gjennom kognitiv atferdsterapi, har vist høy effektivitet. Programmer som fokuserer på å endre tankemønster og adferd har dokumentert resultat.

Norske fengsler og friomsorgsinstitusjoner tilbyr slike programmer, men etterspørselen overstiger kapasiteten. Utvidelse av tilbudet ville etter alt å dømme redusere både kriminalitet og lidelse. Psykologer og spesialisert personell som jobber med dette arbeidet er kritisk ressurser.

Rusbehandling integrert med kognitiv terapi og sosialt nettverk som bygges opp under en dom, øker sjansen for at mennesker ikke vender tilbake til kriminalitet. Detaljert oppfølging etter løslatelse er også viktig for at behandlingen skal fungere over tid.

Tall og trender

Norsk kriminalomsorg viser at gjennomsnittlig gjenfanging innen to år for norske fanger er rundt 20 prosent. For dem som har gjennomgått yrkesutdanning under oppholdet, ligger denne andelen på cirka 12 prosent. Kostnaden av ett årlig fengselsopphold er omkring 700 000 kroner per person.

4–5. Lokalt politiarbeid og rehabilitering

Politi som er forankret i lokalsamfunnet og har forebyggende rolle, ikke bare reaktiv oppklaring av lovbrudd, har vist seg særlig effektivt. Når politiet kjenner området og bygger relasjoner med innbyggerne, oppstår et tillitsbasert samarbeid som både forebygger kriminalitet og gjør oppklaring lettere. Slike «community policing» modeller fra norske og skandinaviske byer viser gode resultater.

Det siste året av et fengselsopphold bør fokuseres helt på forberedelse til livet utenfor murene. Stegvis frigjøring, prøveløslatelse og tett oppfølging etter løslatelse har vist seg kritisk for at mennesker ikke skal vende tilbake til kriminalitet. Norges relativt liberale praksis her har resultert i lave gjenfangingsrater sammenlignet internasjonalt.

Sosialt nettverk, både formelt gjennom helse- og omsorgsvesenet og familiebasert, må aktiveres eller bygges. Et menneske som løslates uten noe sosialt nett er i høy risiko. Investeringer i disse kombinerte tilnærmingene gir størst avkastning og sikrer varig samfunnsforbedring.

"Forebygging er den beste kriminalpolitikken. En krone brukt på tidlig intervensjon sparer samfunnet for ti kroner i senere kostnader."