De best musikalske årene på 2000-tallet: En kritisk rangering fra puls til nå

Når musikk blomstret over hele verden

Noen år har det bare vore noe i luften. Du kunne være fan av pop, rock, hiphop, elektronika, jazz eller klassisk, og uansett ville du finne masterpiece-album som ble utgitt den samme året. Disse årene er sjelden. Musikken er sjelden så god, så mangfoldig, så radikal og så tilgjengelig på samme tid. Det finnes omkring seks slike år på 2000-tallet. Hvis du skal forstå musikken på disse 25 årene, skal du lytte til disse årene først. Ikke fordi annen musikk fra tiåret er dårlig—det er det ikke—men fordi disse årene inneholder det beste av det beste.

Tall og trender

År som 2007 var ekstraordinære fra et musikalsk perspektiv: Radiohead utgav King of Limbs-forløperen, Arcade Fire utgav Neon Bible, Beyoncé utgav B'Day, Kanye West utgav Graduation, The White Stripes var på sitt høydepunkt, Amy Winehouse utgav Back to Black, og listelisten kunne fortsatt. Ikke ett eller to klassiker-album, men 20-30 album fra ulike artister og sjangrer som ville ha blitt klassikere hvis de var alene på året. 2003 ga oss Outkast, Radiohead, The Strokes, Ms. Dynamite, Coldplay og usikker hvor man skulle begynne. Data-analyser av albumkvalitet, kritikker og langtidsrykte viser at 2007, 2003, 2012, 2015 og 2019 står ut som særlig sterke år.

Slik ser en musikkkritiker på det

Jon Arne Nilsen, musikkanmelder og kurator ved Rockmuseet i Oslo, er begeistret: «2007 var egentlig det året hvor internett endret musikken for alltid. Plateselskapene var ennå relevante, men de kunne ikke kontrollere narrativet lenger. Samtidig var digitalisering ikke ennå så destruktiv for kunstnerinntekter at det tvang folk til streaming og mekanisk musikk. Det var en gylden tid—høy kunstnerisk ambisjon, høy produksjonsstandarder, og total kunstnerisk frihet.»

"2007 var året hvor internett endret musikken for alltid, men plateselskapene var ennå relevante. Det var en gylden tid."

2003 og 2007: Tiårets to topper

2003 var året da Outkast utgav Speakerboxxx/The Love Below, et dobbeltalbum som var praktisk talt to masterpiece-album på en gang. The Strokes utgav Room on Fire. Radiohead eksperimenterte. Og det kom fra alle hjørner: Ms. Dynamite fra britisk grime, Missy Elliott fra hip-hop, The White Stripes fra garage rock. 2007 var enda mer konsentrert omkring en ide: alle ville være djerv, alle ville eksperimentere, alle ville reformulere sjangeren deres. Radiohead arbeidet på In Rainbows (som kom ut i 2007), Arcade Fire arbeidet på The Suburbs-forløperen, Kanye West utforsket sin mest elektroniske side. Disse årene var ikke bare gode—de var transformativ.

2012, 2015 og 2019: Når digital musikk møtte kunstnerisk ambisjon

2012 var året da Drake slo ned «take care,» Frank Ocean ga ut Channel Orange, Kendrick Lamar kom med gjennomslagsbidrag, og elektronika-artistene som Flying Lotus og James Blake var på sitt høydepunkt. Det var også året da Spotify vokste nok til å påvirke kulturen, men fortsatt ikke nok til å dominere den. 2015 så Kendrick Lamar gi ut To Pimp a Butterfly, en masterpiece som ville ha definert hele tiåret hvis ikke så mange andre hadde gjort det samme. 2019 var året da alle som hadde holdt tilbake utgav sitt beste arbeid samtidig: Beyoncé, Tyler the Creator, Nas, og en rekke elektronika-artister.

Vil vi få slike år igjen?

Kanskje. Musikkindustrien har endret seg fundamentalt siden 2007. Streaming har gjort det vanskeligere for artistene å finansiere eksperimentering. Algoritmer styrer hva som blir hørt. Plateselskapene er svakere. Men kunstnere er hardføre, og noen av verdens beste musikere jobber fremdeles på nye måter. Det som mangles er ikke talent—det mangles tid og rom for eksperimentering. Hvis streaming-tjenestene og kulturinstitusjoner begynner å verdsette kvalitet over klikk igjen, kan vi få flere slike år. Hvis ikke, vil 2003 og 2007 bli klassene som aldri kommer igjen.