Bioluminescens — havets magiske lys fra dyp og mørke

En verden av lys i kjempen mørke

Dyp havets verden er så mørk at synet av mennesket ikke fungerer. Du kan være 1000 meter under overflaten. Ikke en foton av sollys når ned der. Men hvis du slacker dine øyne til multan, ser du noe magisk: dyr som lyser.

Fyrverkeri av lys blitz forbi. Små kryp glør som neon-skilter. Litt fiskene har lysende organer som lampeter. Dykt var alltid visst om dyphavets skapninger, men film og fotografier av bioluminescente organismer vil ikke tillage før 1970-tallet—og da var det en ren sjokk.

I dag vet vi at omkring 90 prosent av dyp hav-livet produserer sitt eget lys. Det er ikke magisk—det er kjemi. Men når du ser det første gangen, fornemmer du ikke det som vitenskap. Du føler det som undring.

Vitenskapen av selvlysende dyr

Bioluminescens er kemisk reaksjon som produserer lys. I de fleste tilfeller inneholder organismen et protein kalt luciferase. Luciferase katalyserer en reaksjon mellom et substrat (ofte luciferin) og oksygen. Denne reaksjonen frigiver energi som fotoner—lys.

Bakterier er offre fremtidere. Noen fiskene i dypehavet har små poser med bioluminescente bakterier. De bruker disse som lampe. Når fisken ønsker å slå på lyset, åpner de posen. Når de ønsker å slå det av, lukker de det med en pigmentdeksel.

Det fineste eksempel er den dypvannsfisken med pannelykten—en lysende struktur på hodet sin. Den bruker det for å jakte i mørke. Når et mindre dyr ser lyset og henholdsvis svømmer mot det, blir det fisken sin måltid. Pannelampen er både lommelykt og snøre.

Tall og trender

Hvorfor dyphavs-livet skinner

Kommunikasjon er en grunn. Noen dyr flash sitt lys for å sende signaler til hverandre. En mannlig fisk kan flash sitt lys for å tiltrekke en dame. En squid kan flash som en advarsel.

Jakt er annen grunn. Lyset kan brukes som et lampe for å se byttedyrene eller som et snøre for å tiltrekke dem.

Camouflage er tredje. Noen dyphavs-dyr har lysende organer på buken sin. Når sollys fra overflaten dimmer ned på dem fra ovenfor, blender lysorganer deres mørket på buken—gjør dem usynlig for rovdyr under dem som ser opp.

Lyst seg selv er også et mål. Noen dyphavs-organismer lyser bare fordi de kan. Ingen grunn—bare et tilbud på å være vakker i mørket.

Å dykke for å se bioluminescens

Dykking i dyphaver for å se bioluminescens er ikke lett. Det kreves spesiell dykkeutstyr, trening, og tilgang til båt som kan ta deg langt fra kysten og dypt nok. De fleste dykkere aldri kommer dyp nok (over 300–400 meter krever teknisk dykking og dekomprimeringsstransittlover).

Men det er måter å se det på. Noen turister reiser til steder som Vieques, Puerto Rico, hvor bioluminescente dinoflagellater (enkle organismer) lager «bio bays»—områder der hele vannet glør når du dypper din hånd inn eller beveger en åre gjennom det.

Om du er dykker og vil prøve dyp-bioluminescens, trening som «technical diver» og ta kurset på «deep diving». Det er ekstra risikert, men belønningen—å se natur sitt minst tilgjengelig spektakulør—er umatched.

Fremtiden av bioluminescens forskning

Vitenskapsmenn bruker bioluminescens i forskning. Luciferase fra jellyfish brukes som «reporter gene» i medisinsk forskning. Om en celle har luciferase i seg og begynner å lyse, vet forskerne at noe spesifikt skjedde i cellen.

I fremtiden kan bioluminescens brukes for selvlyste planter—vi kan dyrke grønnsakene som lyser i mørke. Eller selvlyste klesplagg. Eller dykker-lommelykter som bruker levende organismer istede for batterier.

Og det er rom for utforsking. Dyphavets verden er fortsatt mest utforsket enn månen. Vi finner nye bioluminescente arter hele tiden. Hvem vet hva vi vil finne neste gang vi slaker en lampe i mørket, tusen meter under overflaten?

Poesien i mørket

"Bioluminescens er ikke magikk, det er kjemi. Men når du ser den første gangen, virker det som magikk—og det er meningen."