Slik er det å bli helt avhengig av brettspill

Fra Monopol til kompleks strategi

Jørgen Eriksen sitt stue er blitt til noe som ligner et lager for et brettspillforlag. Reol på reol, hylle på hylle — over 200 brettspill står ordnet alfabetisk og kategorisert etter tema, kompleksitet og hvor mye tid de tar å spille.

«Det startet så uskyldig,» ler Jørgen. «En venn ba meg hente med et spill. Så var det to. Så kom «Catan», og jeg var helt tapt.» Fra det øyeblikket for ti år siden har hobbyen bare vokst og vokst — både samlingen og tiden han bruker på det.

Dagens samlinger er ikke tilfeldige. Hver og en er valgt med omhu. Noen er sjeldne utgaver, noen er nyeste utgivelser, og mange er utgaver som ikke engang produseres lenger. Samlingen er verdt omtrent 40 000 kroner — og voksende.

En kveld er ikke nok

To ganger i uka møtes Jørgen med tre til fem andre spillentusiaster omkring kjøkkenbordet hjemme hos en av dem. Kvelden kan starte klokka 19 og vare til midnatt eller senere. Hvis de har spilt noe raskt, starter de kanskje et nytt spill når klokka nærmer seg 23.

«Det handler ikke bare om å vinne,» forteller Jørgen. «Det handler om å være sammen med folk som skjønner hva du mener når du sier at «Brass» er et genialt spill, eller at du ikke liker «Catan» lenger fordi det er for tilfeldig.» Brettspillkulturen har sitt eget språk, sine egne hjerter, sin egen følelse av tilhørighet.

Klubben hans arrangerer også større arrangementer hvor 30 eller 40 mennesker samles. Noen kjøper egne spill, andre lærer og prøver nye ting for første gang. Det er som en festival, men rundt bord og med brikker og terninger.

Tall og trender

Brettspillbransjen er ikke en liten eller stagnert industri. Den har vokst kraftig over de siste ti årene, drevet av både klassiske titler og helt nye, kreative spill.

Fra lett til forbløffende vanskelig

Jørgens samlinger strekker seg fra klassikere som «Catan» og «Ticket to Ride» til meget komplekse spill som «Food Chain Magnate» — et spill som kan vare 10–15 timer og krever detaljert økonomisk planlegging og forbausende brutal konkurranse.

«Noen mennesker er overrasket over at vi bruker så mye tid,» sier Jørgen. «Men når du først er inne i det, er det så dypt og tilfredsstillende. Du har reelle avgjørelser å ta, konsekvenser som sprer seg gjennom hele spillet. Det er ikke bare terninger og flukt fra virkeligheten.»

Han mener også at komplekse brettspill er en form for puslespill. Du må tenke flere trekk frem, bedømme motstanders strategi, og tilpasse din egen plan. «Det er som sjakk, men med mer variasjon og mindre memorering.»

Samlinger koster, men også gir mening

Jørgen gir ikke så mye ut på andre ting. Han kjører en brukt bil, bor som husleieboer, og tar ikke mange dyre ferier. Men på brettspill bruker han rundt 3000 til 5000 kroner årlig. «Det er min ting,» sier han enkelt. «Noen bruker på sport eller reiser. Jeg bruker på spill, og jeg fortrenger det aldri.»

"Brettspill er det beste investeringen jeg har gjort for mitt sosiale liv og mitt intellekt. Jeg er glad, jeg lærer ting, og jeg har en gruppe mennesker jeg er nær."

Digitalt eller papir?

En gang spurte en venn Jørgen om han ikke kunne bare spille alt digitalt på iPad i stedet. Han lo og svarte at selv om digitale versjoner er bra, er de ikke det samme. «Å ta en brikke, å stokke kort, å se andres reaksjoner når du gjør et smart trekk — det kan ikke digitale versjoner av helt replisere.»

Han tror brettspillkulturen kommer til å vokse videre. Flere mennesker søker sosial samvær, og pandemien viste at mennesker lengter etter å møtes rundt et bord — ikke bak en skjerm. «Jeg tror vi er først i en brettspillrenessanse,» sier Jørgen.

Og så ler han og peker på sin liste over spill han «absolutt må ha» — en liste som vokser hver uke. «Samlingen min kommer aldri til å bli ferdig. Og det er akkurat slik jeg liker det.»