Brutalisme — betongens skjønnhet og mørke

Betong som kunstform

Brutalisme er ordet som gjør folk delt. Halve mennesker ser det som genialitet — kraftig, ærlig, umiddelbar. Den andre halvdelen ser det som et arkitektonisk misstakelse. «Brutality»-arkitektur for folk som hater arkitektur.

Men sannheten er mer nyansert: Brutalisme er ikke designet for å være vakkert på det kosmetiske planet. Det er designet for å være ærlig — betong er betong, stål er stål. Ingen maling for å skjule det. Ingen pryd. Bare kraft.

Fra Le Corbusier til verden

Brutalismen oppsto på 1950-tallet med arkitekten Le Corbusier som en av forgrunnsfigurene. Han trodde arkitektur skulle være sosial — bygninger for folk, ikke for eliten. Brutalismen var modernismens svar på klassisisme og ornamental arkitektur.

Fra 1950-tallet til 1980-tallet blomstret brutalismen globalt. Det var spesielt populært for institusjonsbygginger — biblioteker, overnattingssteder, administrative sentre. Steder der funksjon var viktigere enn skjønnhet.

Fem bygninger som endre oppfatningen

1. Barbican Estate, London (1969) — Et gigantisk boligkompleks med tre tårn som ser ut som de kom fra en dystopisk sci-fi-film. Inni er det faktisk ganske koselig.

2. Habitat 67, Montreal (1967) — Et eksperimentelt boligprosjekt som ser ut som stablede kuber. Det fungerer, og folk vil gjerne bo der.

3. The Hirshhorn Museum, Washington D.C. (1974) — En rundt bygning som flyter over bakken på betong-bena. Vakkert på en alienaktig måte.

4. Vestigingen for National Library, Jerusalem (1978) — En bygning som ligner på en solid, ubrytelig festning. Akkurat det som en biblioteksskal se ut.

Tall og trender

Brutalismen har en Renaissance i populærkulturen.

Fra en arkitekturhistoriker

Vi snakket med noen som bruker livet sitt på å forsvare brutalisme.

"Brutalisme er ikke vakker på samme måte som en renaissance-katedral. Det er vakker på samme måte som en storm eller et fjell er vakker — det handler om rå kraft og ærlig proporsjoner."

Brutalismens framtid

Mange brutalistiske bygninger fra 1960-1970-tallet er nå under rivning eller restaurering. Noen blir restaurert fordi arkitekturhistorikere og designnørder verdsetter dem. Andre blir revet fordi eiere ser dem som «stygt» og umoderne.

Det er en stille kamp mellom modernisme og funksjonalisme. Vil vi bevare disse bygningene som kulturhistoriske monumenter, eller vil vi rive dem og bygge noe mer «tidsriktig» på stedet? Vi tror brutalismens framtid avhenger av at flere mennesker forstår at brutalisme ikke prøver å være vakker — den prøver å være ærlig.