I buktalentets hjerte: En dag med kunstneren og dukken

Møte med en mann og hans beste venn

Anders Jacobsen sitter bak scenen før hans matinee-forestilling på teateret i Bergen. Han har sin hånd på dukken – en karaktør som kalles «Freddy» – og samtaler med seg selv mens han venter på at publikum skal komme inn. Når han snakker med dukken, endrer hans hele kropp seg. Han blir stillere, mer fokusert, og Freddy blir plutselig levende. «Han er på bedre humør enn meg i dag,» sier Anders med sin vanlige stemme, og Freddy ler høyt fra hans skjød.

Anders har gjort dette i 18 år. Han startet som hobbyist, oppfant små sketsjer for venner, og før han visste det, hadde han blitt en profesjonell buktalent med en kalender full av oppdrag. Han reiser rundt i Norge og Sverige, oppfører seg på festival, teatre, og privat arrangementer. Og hele tiden har Freddy vært hans følgesvenn.

Så startet det hele

Anders sitt forhold til buktaling startet ikke hvor du kanskje tror. Han var ikke en barnaktør som ble tatt av en dukke. I stedet, som liten gutt på 8 år, så han en buktalent på en klassetripp, og var helt fascinert av hvordan publikum lo av noe som bokstavelig talt ikke eksisterte. Han spurte seg selv: «Hvordan gjør man det?» Og siden den dagen har han aldri sluttet å tenke på buktaling.

Det tok ham år å læra seg kunsten ordentlig. Han tok kurser, trente daglig, og gjorde små opptreder på små scener. Og så, etter flere år med hardt arbeid, fikk han sitt gjennombrudd. En regissør så en av hans opptreder og ba ham være med i en større produksjon. Fra den dag av tok karrieren hans fart. «Buktaling er ikke bare kunst,» sier Anders. «Det er en form for terapi. Når jeg er på scenen, blir alt annet uvesentlig. Det er bare meg, Freddy, og publikum.»

En dag i livet som buktalent

En typisk dag for Anders starter med trening. Han gjør stemmøvelser, bevegelsesøvelser, og øver på nye teknikker eller sketsjer. Hans stemme er hans instrument, og som en musiker, må han holde den i trim. Han bruker 2–3 timer daglig på trening, selv når han ikke har forestillinger planlagt. «Hvis du vil være bra,» sier han, «må du behandle det som en profesjonell idrettsutøver gjør. Kroppen og stemmen trenger oppvarming og trening.»

Når han har forestillinger, venter han bakscenen og forberedende seg mentalt. Han kler seg, setter opp Freddy perfekt, og tar noen dype pustetak. Og så går han ut på scenen. En forestilling varer vanligvis 45 minutter til en time, og han gir alt. Etter forestillingen er han utmattet men lykkelig. «Å få publikums latter og applaus, det er det beste du kan få som kunstner,» sier Anders.

Tall og trender

Buktaling som karriere er mindre vanlig enn mange andre kunstformer, men det finnes karriereutsikter for de som er dedikerte.

Håndverket bak magien

Hva gjør en god buktalent? Anders teller opp på fingrene: «Først, du trenger kontroll over stemmen. Du må kunne skifte stemmer fort, gjøre dem distinkt, og gjøre dem troverdige. Deretter trenger du fysisk kontroll – bevegelsene må være presise og synkrone med det som blir sagt. Og tredje – og kanskje viktigst – trenger du å kunne skape en personlighet for dukken som folk kjemper i og tror på.»

Anders har flere dukker. Freddy er hans favoritt og den han bruker til mest av opptreder hans. Men han har også andre – en småfallen karakter som heter «Sigurd», en snobbet dame som kalles «Prinsesse Maud», og en liten unge som kalles «Toppen». Hver har sin egen personlighet, sin egen stemme, og sin egen modus operandi. «Du kan ikke ha ti like dukker,» sier Anders. «Hver en må være unik, ellers blir det kjedelig.»

Fremtiden for buktaling og Anders' drømmer

Hva neste for Anders og Freddy? Han drømmer om å opptre på større internasjonale scener, kanskje til og med på Broadway eller i store teatre rundt omkring. Han drømmer også om å lage en egen show som kan toure – en show som ikke bare er sketsjer, men en full teateropplevelse. Og han tenker på å undervise. «Jeg vil gi tilbake til kunsten som har gitt meg så mye,» sier han.

Men foreløpig nyter Anders dagen. Han elsker sitt arbeid, han elsker Freddy, og han elsker publikums reaksjoner. Og så lenge han kan få mennesker til å le og være forundret over hvordan en dum dukke plutselig kan bli så intelligent og morsom, vil han fortsette å gjøre det. «Buktaling er min lidenskap,» sier Anders. «Og jeg kan ikke imaginer meg selv som noe annet.»