Buktaling vs døkkede dialekter — språksirkus på scenen

Slik er det når en mann blir tre mennesker på samme tid

Gunnar Nordström står alene på scenen med en treskulptur — hans dummy, kalt 'Pål' — på hånden. Han åpner munnen og sier 'Hallo Norge!' Men stemmen kommer ikke fra Gunnar. Den kommer fra Pål. Eller det ser sånn ut, ialfald. I virkeligheten kommer stemmen fra dypet av Gunnars mave, og han har brukt 40 år på å lage det høres sånn ut.

Buktaling — eller ventriloquism på engelsk — er kunsten å tale uten å bevege munnen. For et helt uforberedt publikum, oppleves det som rent magi. Mannen og dummien har en konversasjon. Dummien sier noe sjalu eller dumt, og publikum ler. Men ingen stemmer kommer fra dummien — hun er bare et stykke tre. Alt kommer fra buktalen.

Det som fascinerer mest ved buktaling, er at det er en helt fysisk kunst. Du kan ikke 'lure' mennesker. Hvis du beveger munnen, ødelegger du illusjonen. Hvis timingen er av, merker publikum det. Det er ikke teknologi, det er ikke triks — det er ren håndverksdisiplin.

Tall og trender

Stemmen kommer fra underlivet — her er hvordan det fungerer

Den første hemmeligheten er pusten. En buktaler lærer å puste fra maveleppen sin i stedet for fra brystet. Det gjør at det virker som stemmen kommer fra lengre ned i kroppen. Den andre hemmeligheten er uttale. Visse lyder — som 'b' og 'p' — krever at du beveger leppen. En buktaler må finne erstatninger for disse lydene. Han sier 'dag' i stedet for 'ba'. Han sier 'plaprer' med tungetuppen — der lydene oppstår inne i munnen eller halsen i stedet for på leppen.

Men det er så mye mer enn det. En buktaler må kontrollere timingen — når dummien skal snakke, når Gunnar skal snakke, og når stille skal være. Hun må kunne gjøre dummien til en personlighet med sin egen karakter. Hun må kunne reagere på publikums latter, endre dialogen basert på hva som skjer. En god buktaler er halvparten ventriloquist, halvparten komiker.

Det dypeste nivået handler om å skape en illusjon. Når Gunnar snakker, beveger han munnen. Når Pål snakker, holder han munnen stille — det er så enkelt og så komplisert. Hjernen vår er programmert til å tro at lyd kommer fra den munnen som beveger seg. En buktaler manipulerer denne naturlige instinkten.

Buktaling versus døkkede dialekter — to språksirkus

Det finnes en annen kunstform som handler om å snakke med mange stemmer — det kalles 'døkkede dialekter' eller 'taledialekter'. Her snakker en kunstner likt som ulike mennesker — en gammel mann, en ung dame, en innvandrer — alle med helt ulike stemmer og aksenter. Bergen har en tradisjon av dette, og det handler mer om vokal-teknologi og karakterisering enn ren buktaling.

Forskjellen er at buktaling er helt om illusjonen. Dummien må se ut til å snakke. Døkkede dialekter er om kunsten å endre stemmen. En døkket dialekt-performer kan sitte helt stille på en stol og framføre fem ulike personer. En buktaler må ha dummien som mekanisk leverandør av karaktera.

Men begge kunstformene har noe til felles: de krever ekstrem kontroll over kroppen og stemmen. De krever humor, timing, og evnen til å gjøre publikum til medspillere. Både buktaling og døkkede dialekter er døende kunster — det er få som lærer dem, og enda færre som tjener penger på det. Men for den som mestrer det, er det en gave som aldri går ut av mote.

Fra Gunnar Nordström, Norges fremste buktaler

"Buktaling er ikke lett. Det ser lett ut. En god buktaler skjuler all jobben. Men det handler om å ha blitt en del av dummien sin — å tenke slik hun tenker, snakke slik hun snakker, og å la henne styre uten at det ser ut som hun styrer deg. Det er som å kjempe mot deg selv og vinne."

En kunst som ikke er død, bare sovende

Buktaling er ikke populær som det var i 1970-erne, når det var stoff av TV-show og varieté på kino. Men det dør ikke. Det er fordi buktaling fyller et behov som ingenting annet fyller — det er live, det er uforutsigbart, og det er deilig absurd. Publikum elsker dummien når den blir 'ulydig' eller når buktalen oppfinner nye karaktera som danser og flirter med hinanden.

I dag er buktaling å finne på små teatre, på festivaler og på YouTube. Unge mennesker oppdager kunsten på nytt. Noen ganger er det inspirert av japansk bunraku-teater, som har en helt annen estetikk enn vestlig buktaling — mer fokus på dansen og animasjonen av dummien, mindre fokus på det humoristiske. Det blander sjangrera.

Det som sikrer at buktaling ikke dør helt, er at det handler om menneskekontakt. En algoritme kan ikke oppfinne på en dummy. Et kamera kan ikke gjøre det som en buktaler gjør på scenen. I en tid med digitalisering og streaming, blir det desto mer verdi i det som handler om live-framføring og direkte interaksjon med publikum.