De 10 beste parkour-teknikkene – fra gata til verdenseliten

Parkour: kunsten å bevege seg fritt gjennom bylandskapet

Tenk deg at du løper gjennom en travel bygate og i stedet for å stoppe ved en betongsøyle, plasserer du hendene på toppen og svinger kroppen over i én smidig bevegelse. Eller at du hopper fra ett tak til et annet, lander mykt som en katt, ruller over skulderen og fortsetter i full fart uten et sekunds nøling. Dette er parkour – og det er ikke noe som er forbeholdt filmstuntfolk eller supermenn. Det er en disiplin som hvem som helst kan lære, uavhengig av alder, bakgrunn eller atletisk utgangspunkt. Parkour handler ikke om å gjøre det umulige; det handler om å gjøre det mulige på en mer elegant og effektiv måte. Det er en filosofi like mye som en idrett, og det er nettopp den dobbelheten som gjør den så fascinerende for så mange.

Parkour har de siste tiårene vokst fra et lite underground-miljø i Paris' forsteder til en global bevegelse med millioner av utøvere på alle kontinenter. I Norge har sporten funnet en solid rot i bymiljøene, med aktive klubber, treningsanlegg og et levende community fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Men hva er egentlig de viktigste teknikkene? Hva skiller en god parkour-utøver fra en nybegynner, og hvorfor ser det noen gjør ut som om det er absurd enkelt mens andres forsøk ser klossete og anstrengte ut? Denne artikkelen gir deg svarene – i form av en grundig rangering av de ti beste parkour-teknikkene, supplert med historikk, sikkerhetstips, stedanbefalinger og en innføring i det unike parkour-fellesskapet som stadig vokser frem i Norges byer og tettsteder.

Fra militær løpebane i Frankrike til global urban disiplin

Parkourens røtter strekker seg tilbake til en uvanlig kombinasjon av militær treningsfilosofi og barndomslek i Paris' forsteder. Raymond Belle, som tjenestegjorde som soldat og deltok i krigen i Vietnam på fransk side, utviklet gjennom sin militærtjeneste en metode for å bevege seg raskt og effektivt gjennom ethvert terreng – enten det var jungel, ruiner eller urbane omgivelser. Han lærte sin sønn David Belle disse teknikkene, og det var David som i løpet av 1980- og 1990-tallet formaliserte og videreutviklet dem til det vi i dag kaller parkour. David Belle og vennegjengen Yamakasi – som inkluderte blant andre Sébastien Foucan og Châu Belle Dinh – trente intensivt i bydelene Lisses og Évry utenfor Paris, der betongblokker, busskur og parkmøbler ble til treningsapparater. De kalte filosofien sin l'art du déplacement – bevegelsens kunst – og vektla alltid funksjonalitet og kontroll fremfor visuell spektakularitet og risikovillighet.

Navnet «parkour» er avledet fra det franske «parcours du combattant», den militære hinderbanen der soldater beveger seg gjennom krevende terreng under press og mot klokken. David Belle forkortet og folkeliggjorde begrepet, og da britisk TV sendte dokumentarer og reklamefilmer med parkour på begynnelsen av 2000-tallet, sprang interessen opp over hele verden nesten over natten. James Bond-filmen Casino Royale fra 2006, der Sébastien Foucan jages gjennom et byggested i Madagaskar i åpningsscenen, bidro enormt til å bringe sporten til massenes bevissthet og rekrutterte en hel generasjon unge utøvere. I løpet av de påfølgende ti årene skjøt YouTube-kulturen fart, og parkour-videoer med hundretusener – og til slutt titalls millioner – av visninger ble en avgjørende rekrutteringskanal for unge utøvere over hele verden. I dag skilles det gjerne mellom parkour som ren disiplin – effektiv, funksjonell bevegelse fra A til B – og freerunning, som er mer akrobatisk og ekspressivt med fokus på stil og triks, men de aller fleste aktive utøvere kombinerer begge tilnærmingene i sin personlige bevegelsespraksis.

I Norge fikk parkour fotfeste rundt 2005–2008, da de første offisielle klubbene ble stiftet i Oslo og Bergen av unge entusiaster som hadde oppdaget sporten gjennom videoer på nett og ønsket å lære mer strukturert. Norges Parkour Forbund (NPF) ble etter hvert etablert og fikk tilslutning til Norges idrettsforbund, noe som ga sporten offisiell anerkjennelse og åpnet dørene for offentlig støtte, kommunale treningsanlegg og organisert ungdomsarbeid. Fra å ha vært sett på som farlig vandalisme av myndigheter og borettslag – parkour-utøvere fikk tidlig et ufortjent rykte for å klatre på steder de ikke burde og skade offentlig eiendom – har parkour gradvis blitt akseptert som en legitim idrett med seriøse sikkerhetsprotokoller, pedagogiske verdier og til og med egne kommunale treningsparker designet spesifikt for disiplinen.

Parkour i tall: en disiplin i sterk vekst

Fra Paris' forsteder til norske lekeplasser og byparker – parkour-bevegelsen vokser globalt og nasjonalt, og tallene forteller en imponerende historie om en idrett som har funnet sin plass i det moderne bybildet.

Teknikk 1–3: Grunnsteinene enhver parkour-utøver må mestre

Å rangere parkour-teknikker er ikke noe man gjør uten diskusjon i miljøet – enhver rutinert utøver har sine favoritter og sine personlige gjennombruddsteknikker. For denne rangeringen har vi tatt utgangspunkt i fire kriterier: grunnleggende viktighet for videre utvikling, overførbarhet til mange ulike situasjoner og terreng, sikkerhet ved riktig opplæring, og popularitet blant norske utøvere og internasjonale instruktører. Nummer én er uten diskusjon landingsteknikken. En god parkour-landing absorberer kraften fra et hopp gjennom en kontrollert bøying i anklene, knærne og hoften, med tyngdepunktet lavt og balansen fordelt jevnt over midtfoten. Armene brukes aktivt for balanse, ikke passivt for å stoppe fallet. Det høres enkelt ut, men de fleste nybegynnere lander enten for stivt på strake bein eller for langt fremover på tærne, noe som øker risikoen for kne- og ankelskader dramatisk. Trening på landing fra stadig høyere nivåer – fra 30 centimeter til én meter og oppover – over mange uker er nødvendig for å bygge opp riktig teknikk og indre tillit til egne evner.

Nummer to er parkour-rullen, landingens naturlige forlengelse når høyden eller farten er stor. Når du lander fra et høyt hopp og trenger å spre energien over et større areal enn knærne kan absorbere alene, ruller du diagonalt over skulderen – vanligvis fra høyre hånd til venstre skulder til høyre hofte og opp igjen – i én kontinuerlig bevegelse uten pause. Rullen skal aldri gå rett bakover som i judo fordi det gir nakkeskader på harde underlag, men diagonalt, slik at ingen enkelt del av ryggraden tar støt direkte mot bakken. Mange nybegynnere frykter rullen og stivner, men med riktig teknikk er den faktisk skånsom og svært effektiv. Den trenes best på gress eller en tynn treningsmattes i starten, og de fleste utøvere bruker mange måneder på å virkelig perfeksjonere den. Nummer tre er presisjonsshopp – det hoppet der du lander på eksakt ett forhåndsdefinert punkt, enten det er en kant, en tynn mur eller et merke på bakken, med begge føttene simultant og mykt. Det krever øyemål, timing og en kontrollert landing, og det er overraskende vanskelig å gjøre bra selv om det ser elementært ut. Presisjonsshopp er fundamentalt i parkour fordi det trener nøyaktighet og romforståelse – to egenskaper som er avgjørende i alle avanserte teknikker.

Traceuren om hva parkour egentlig handler om

Blant Norges mest erfarne parkour-instruktører er det enighet om én ting: sporten handler om langt mer enn de spektakulære bevegelsene man ser i videoer på nett. Drivkraften er indre, personlig og har lite med prestisje å gjøre.

"Parkour er ikke en sport der du konkurrerer mot andre – du konkurrerer mot deg selv og dine egne grenser. Den dagen du gjør din første perfekte rulle på betong, eller lander et presisjonsshopp du har jobbet med i uker, er det en av de beste mestringsfølelsene du kan oppleve innenfor idretten. Det er den følelsen som holder folk tilbake år etter år."

Teknikk 4–7: Vaults og løp – der bevegelsen begynner å flyte

Speed vault er teknikk nummer fire, og den mest intuitive av vault-teknikkene – bevegelsene der du passerer over en hindring ved hjelp av en eller begge hendene. I speed vault løper du mot en hindring, plasserer én hånd på den og svinger kroppen over på siden uten å bremse ned i det kritiske øyeblikket. Bena passerer horisontalt på den ene siden, og du lander i løpstemme på den andre. Det er en teknikk som ser deceptivt enkel ut, men som krever god timing og mot til å ikke bremse akkurat idet instinktet sier deg at du bør stoppe. En speed vault over en parkbenk er ofte en av de første virkelig tilfredsstillende bevegelsene en nybegynner opplever, fordi det brått føles som om man er en del av verden på en helt ny og utvidet måte – som om mulighetene i de dagligdagse omgivelsene plutselig har blitt mangedoblet.

Kong vault, nummer fem, er der mange begynner å få virkelig respekt for parkour som disiplin og for behovet for grundig trening. Her løper du mot en hindring, setter begge hendene på den, trekker bena opp og frem gjennom armene i en slags froskebevegelse og lander mykt på den andre siden. Kong vault kan skaleres fra en lav gymkasse til høye murer, og er en av de teknikkene som ser mest dramatisk ut i videoer og som krever mye tillit til egne evner for å gjøre riktig. Teknikk nummer seks er wall run og wall climb – teknikker som brukes for å komme seg opp på vegger som er for høye til å klatre direkte. Du løper mot veggen, tar ett eller to eksplosive trinn opp på den vertikale flaten for å generere oppadgående moment, og griper kanten med hendene for å trekke deg opp. Disse teknikkene krever god sprengstyrke i beina og solid koordinasjon, men gir tilgang til et enormt antall urbane strukturer. Nummer syv er katt-leapen, der du kaster kroppen fremover og lander med hendene på kanten av en vegg og føttene mot veggens front – akkurat som en katt som hopper mot et tre. Du absorberer støtet med armene og deretter bena, og er umiddelbart klar til å trekke deg opp til toppen. Katt-leapen er en nøkkelteknikk for å krysse gap mellom vegger og for å angripe høyere strukturer enn wall climb alene kan nå.

Teknikk 8–10: De avanserte teknikkene og kunsten å flyte fritt

Tic-tac er teknikk nummer åtte, og en som ofte markerer den synlige overgangen fra nybegynner til viderekommet utøver i andres øyne. I en tic-tac bruker du en vertikal overflate – en mur, en søyle, et tre – som et hopp-punkt for å endre retning eller nå en ellers utilgjengelig kant. Du løper mot overflaten i en vinkel, bruker én fot til å skyve deg horisontalt og oppover – omtrent som en stup i basketballen mot bakkebrettet for å endre ballens retning – og når dermed til et punkt du aldri hadde nådd i rett linje. Tic-tac kombinert med en katt-leap eller en vault åpner opp for de mest elegante og fascinerende bevegelseskombinasjonene i hele parkour-repertoaret, og krever god romforståelse og velutviklet muskelminne bygget opp gjennom måneder med konsistent trening. Nummer ni, gaineren og backflip, befinner seg teknisk sett mer i freerunning-sfæren enn i klassisk parkour, men for de fleste aktive utøvere som har trent i ett til to år er rotasjonsbevegelser en naturlig del av bevegelsesrepertoaret. En backflip – baklengs salto – krever god teknikk og ideelt sett veiledning fra en erfaren instruktør eller gymnast, og skal aldri forsøkes på hardt underlag uten grundig progressiv forberedelse over tid.

Nummer ti, og det vi setter øverst på listen over det ultimate målet med parkour-trening, er flow – evnen til å sy alle bevegelser sømløst og uavbrutt sammen i én levende strøm. Flow er teknisk sett ikke én enkelt teknikk, men den ultimate ferdigheten som all annen trening leder mot: evnen til å kombinere bevegelser uten pauser, uten bevisst tenkning, fra landing til vault til wall run til presisjonsshopp i en uavbrutt bevegelse der en handling flyter naturlig over i den neste. Flow er målet med all parkour-trening, og det er flow som skiller den erfarne utøveren fra nybegynneren – ikke størrelsen på hindringen de kan overkomme eller høyden de tør hoppe fra. En god traceur med velutviklet flow kan navigere en vanlig norsk bygård-bakgård med murer, trapper og søppelcontainere som om det er et kunstnerisk uttrykk, der hvert element i omgivelsene inviteres inn i bevegelsen og gir den mening og retning. Flow oppstår ikke av seg selv og kan ikke fremskyndes – det er resultatet av hundrevis av timer med tålmodig repetisjon, sansemessig tilstedeværelse og en genuin vilje til å feile, analysere og prøve igjen.

Nøkkeltall: skader, progresjon og parkour-trening i praksis

Parkour er tryggere enn mange tror – men tallene viser tydelig at riktig progresjon og grundig grunnopplæring er helt avgjørende for en god, langvarig og skadefri opplevelse av sporten.

De beste stedene for parkour i Norge: fra Oslofjord til fjell

Norge er et overraskende godt land for parkour, selv om vi ikke er kjent for enorme betongjungler og urbane gigantbyer. De norske bymiljøene kombinerer interessant og variert arkitektur med et rimelig liberalt syn på bruk av offentlige rom, og den norske naturen gir ytterligere muligheter for den som ønsker en naturparkour-opplevelse i skog, fjell og langs kysten. I Oslo er Youngstorget-kvartalet, Rådhusplassen og Sørenga noen av de mest populære urbane arenaene blant erfarne utøvere. Bygdøy har lange murer og variert terreng langs sjøen, mens Gamlebyen byr på historiske strukturer og ujevnt underlag med mange interessante hopp- og klatremuligheter. Det finnes også dedikerte parkour-parker i Oslo, blant annet ved Tøyenbadet-området og i Frognerparken, der kommunen har installert spesialbygde klatrestrukturer og hoppelementer designet spesifikt for parkour-trening i samarbeid med det lokale parkour-miljøet.

Bergen er kjent for sine bratte trapper og kronglete gater – ikke ulikt Lissabon i Portugal – noe som gjør det til et naturlig og svært variert parkour-miljø med store høydeforskjeller og interessante overganger mellom nivåer. Bryggen-kvartalet er ikke aktuelt av vernehensyn, men Nygårdsparken, Marineholmen og industriområdene rundt Damsgård er blant favorittpunktene til Bergens aktive og voksende parkour-fellesskap. Trondheim har Nedre Elvehavn og Solsiden som populære parkour-arenaer, og Trondheim Parkour-klubb er blant de mest aktive og veletablerte i landet med ukentlige treninger for alle nivåer gjennom hele året. Stavanger, med sin modernitet og oljerikdom, har noen av de mest spennende fasadene og konstruksjonene for parkour – særlig i Forus-området og rundt byens nyere kulturbygg. For den som vil kombinere parkour med den norske naturen, er kyststi-parkour – der man beveger seg langs fjordlandskap, klipper og strender med parkour-teknikker integrert i vandringen – en variant i sterk vekst, særlig på Vestlandet og i Rogaland.

Instruktøren om den største misforståelsen med parkour

En av Norges fremste parkour-pedagoger er tydelig på hva hun mener er det største hinderet for rekruttering av nye utøvere – og hva som faktisk kjennetegner parkour på sitt aller beste.

"Den største misforståelsen om parkour er at det handler om å ta risiko. Det motsatte er sant. Parkour handler om å eliminere risiko gjennom grundig trening, smart progresjon og dyp selvbevissthet. Den som kaster seg ut i det uten å lære grunnlaget, er ikke en traceur – vedkommende er en person som er i ferd med å skade seg."

Sikkerhet og skadeforebygging: det du må vite før du starter

Parkour har et ufortjent rykte som en farlig aktivitet, og det skyldes i stor grad at folk flest møter sporten gjennom filmklipp der erfarne utøvere gjør spektakulære hopp mellom høye bygninger – ikke de tusenvis av treningstimer med lav risiko som ligger bak disse prestasjonene. Realiteten er at organisert parkour-trening i klubbregi faktisk har en relativt lav skaderate sammenlignet med fotball, håndball og mange andre ordinære norske idretter. En studie publisert i British Journal of Sports Medicine konkluderte med at parkour har om lag 1,6 skader per 1000 timer trening – langt lavere enn kontaktidretter og på linje med friidrett og turn. Det betyr ikke at parkour er risikofritt, men at risikoen er fullt håndterbar med riktig tilnærming, god veiledning og genuin respekt for egne nåværende grenser.

De vanligste skadene er ankelforstuvninger, håndleddsskader og sår og rifter på hendene – alle forårsaket av enten dårlig landingsteknikk, for tidlig progresjon til vanskelige teknikker uten tilstrekkelig grunnlag, eller trening på glatte og ujevne underlag uten tilstrekkelig oppvarming. Nøkkelen til å unngå disse skadene er tre enkle prinsipper: lær landingsteknikk absolutt først og bruk reell tid på å perfeksjonere den, aldri hopp fra noe du ikke er hundre prosent sikker på at du kan lande trygt, og tren alltid på mykere underlag som gress, sand eller gummimatter før du gradvis går over til betong og asfalt. I tillegg er oppvarming avgjørende og undervurdert – anklene, håndleddene og skuldrene er de strukturene som tar mest dynamisk belastning i parkour, og de bør alltid varmes grundig opp med sirkelbevegelser, dynamisk strekking og lette repetisjoner av teknikkene du skal trene. En god tommelfingerregel er å bruke minst ti til femten minutter på oppvarming for hver treningsøkt, og avslutte med statisk strekking for å opprettholde og gradvis øke bevegeligheten over tid.

Parkour for barn og unge: en idrett skapt for de som vil utforske

Parkour er en av de idrettene som passer barn og unge aller best – og det er ikke en tilfeldig påstand, men noe som støttes av erfaring fra norske klubber og forskning på barnets motoriske utvikling. Barnekroppen er mer fleksibel, har naturlig god landingsteknikk siden barn ikke spenner seg på samme måte som voksne når de faller og skader seg, og har en lek-orientert mentalitet som er den ideelle innfallsvinkelen til parkour-filosofien. Mange av de teknikkene vi har beskrevet i denne artikkelen er varianter av bevegelsene barn gjør spontant på lekeplassen – klatre over en benk, hoppe mellom steiner i en bekk, rulle nedover en gressbakke. Parkour gir disse impulsene et strukturert, trygt og meningsfullt rammeverk der barna lærer å utforske sine egne grenser på en ansvarlig og progressiv måte.

Norske parkour-klubber tilbyr i dag kurs fra 8–10 års alder, og mange skoler har begynt å implementere parkour som en del av kroppsøvingsundervisningen med svært god respons fra elever som ellers ikke har funnet sin plass i organisert idrett. Forskning fra Norges idrettshøgskole viser at parkour-trening forbedrer koordinasjon, romforståelse, balanse og selvtillit hos barn og unge på en måte som er vanskelig å replisere med tradisjonell idrett alene. Det særegne med parkour er at det ikke finnes noe lag å skuffe, ingen trener som roper instruksjoner fra sidelinjen, og ingen ytre domssituasjon der andre bedømmer prestasjonen din. Barnet setter sitt eget mål, jobber mot det i sitt eget tempo, og opplever mestring på egne premisser – en pedagogisk modell som viser seg svært effektiv for å bygge indre motivasjon, robusthet og en sunn selvfølelse.

For ungdommer i 14–18-årsalderen er parkour særlig verdifullt fordi det kombinerer fysisk utfordring med en kreativ og filosofisk dimensjon som mange unge søker uten nødvendigvis å finne det i tradisjonell lagidrett. Parkour-kulturen bærer i seg en etikk om respekt – for omgivelsene man trener i og de menneskene som deler dem, for andre utøvere man møter på treningssteder og i fellesskapet, og for egne grenser og kroppens signaler om hva den er klar for. Filosofien être fort pour être utile – vær sterk for å være nyttig – som stammer fra Georges Hébert og Raymond Belle, handler om at kroppen er et verktøy for omsorg og aktiv handling i verden, ikke et statussymbol for å imponere andre. Dette er en dypere og mer bærekraftig motivasjon enn å score flest mål eller løpe raskest, og det tiltrekker seg ungdom som søker noe mer meningsfylt og personlig i sin fysiske aktivitet. For de som ikke trives i lagidrettens sosiale dynamikk eller i konkurranseidrettens ytre press, kan parkour være en absolutt åpenbaring.

Parkour på verdensstage: fra underground til mulig OL-disiplin

Parkour har de siste årene opplevd en historisk formell anerkjennelse som internasjonal idrett med tydelig institusjonell struktur. Det internasjonale gymnastics-forbundet FIG tok parkour under sin paraply og holder nå offisielle verdensmesterskap i parkour speed – et konkurranseformat der to utøvere løper mot hverandre opp en standardisert hinderbane på tid – og parkour freestyle, der dommere bedømmer stil, kreativitet og teknisk utførelse på en fastlagt løype. Sporten er ikke offisielt på det olympiske programmet per 2025, men diskusjonene pågår aktivt i internasjonale idrettsorganisasjoner, og mange i det globale parkour-miljøet mener en OL-debut kan komme innen Los Angeles 2028 eller Brisbane 2032. Norske utøvere deltar allerede i internasjonale konkurranser under FIG-paraplyen, og noen av landets beste har representert Norge i europeiske og internasjonale mesterskap med gode resultater.

Kontroversen rundt konkurranse og institusjonalisering er imidlertid reell og dyp, og den fortjener å bli tatt på alvor. En stor del av parkour-miljøet – spesielt de som kom fra gata og underground-kulturen på 1990- og 2000-tallet og som verdsetter sportens frihetlige filosofi høyest – mener at en formell konkurransestruktur er grunnleggende imot det disiplinen egentlig er og representerer. Parkour er ikke en sport du vinner eller taper – det er en livsstil og en personlig praksis, er et synspunkt man møter hyppig i den globale debatten, og det har mye for seg. David Belle selv, grunnleggeren av disiplinen, har ved flere anledninger vært åpent skeptisk til overdreven kommersialisering og konkurransetilpasning av noe han skapte som fritt, personlig og uinstitusjonelt. Spenningen mellom parkourens opprinnelige frihetlige filosofi og den institusjonaliseringen som medfølger olympiske ambisjoner, TV-rettigheter og forbundstilknytning, vil prege debatten i parkour-verdenen i mange år fremover. Det er en nødvendig og sunn diskusjon for en bevegelse som er i ferd med å vokse ut av sin ungdomskultur og inn i noe større og mer sammensatt.

Slik kommer du i gang med parkour i dag: praktiske råd og ressurser

Det aller beste rådet for den som vil begynne med parkour er også det enkleste: finn en lokal parkour-klubb og møt opp på nybegynner-kurset. Norges Parkour Forbund har en oppdatert liste over alle tilknyttede klubber i landet på sin nettside, og de aller fleste tilbyr introduksjonskurs for både voksne og barn gjennom hele året. Et typisk introduksjonskurs strekker seg over fire til åtte uker, koster mellom 600 og 1500 kroner avhengig av arrangør og geografisk lokasjon, og gir deg grunnlaget i de teknikkene vi har gjennomgått i denne artikkelen – i et trygt, innendørs miljø under oppsyn av sertifiserte instruktører med solid pedagogisk erfaring. Fordelene med å begynne organisert fremfor å prøve seg på egenhånd er åpenbare: du lærer riktig teknikk fra absolutt starten, unngår de vanligste feilene og skadene nybegynnere gjerne pådrar seg, og du inngår i et sosialt fellesskap som er blant de sterkeste og mest inkluderende sidene ved parkour-kulturen globalt og nasjonalt.

For de som vil supplere med egentrening mellom kursøktene eller bor langt fra nærmeste klubb, finnes det mange gode ressurser tilgjengelig gratis på nett. YouTube-kanaler som Storror, Ronnie Shalvis og Farang er svært populære blant norske utøvere og inneholder både inspirerende videoer og grundige tutorial-serier der erfarne instruktører bryter ned teknikkene steg for steg på en lettforståelig måte. Reddit-fellesskapet r/Parkour er aktivt og genuint vennlig, og er et utmerket sted å stille spørsmål, dele egne fremskritt på video og få konstruktiv feedback fra erfarne utøvere verden over. For utendørstrening på egenhånd i Norge er det viktig å begynne med lave og forutsigbare strukturer – parkbenker, lave murer, trapper, lekeplassutstyr – og alltid sørge for at underlaget er tørt, fast og fritt for sand og løse partikler. Unngå høye strukturer, takhopp og avanserte katt-leaps helt til du har solid teknikk og erfaring fra organisert trening, og ideelt sett en erfaren treningskamerat ved siden av deg.

Hva bør du egentlig ha med deg på den første treningsøkten? Komfortable og lette løpesko med god grepssåle er det klart viktigste utstyret – mange erfarne utøvere foretrekker sko fra Feiyue, Onitsuka Tiger eller Salomon, mens andre sverger til enkle og lettbygde løpesko uten for mye demping. Unngå luftputesko fordi de er ustabile og reduserer kontakten med og følelsen av underlaget, og unngå joggesko med svært tykk demping fordi de gjør det vanskeligere å kjenne hva underlaget gjør mot foten og å opprettholde god balanse i landingssituasjoner. Treningsklær som gir full og uhindret bevegelsesfrihet er selvsagt nødvendig, og hansker er valgfrie men anbefales faktisk ikke i starten – du vil gradvis lære å bruke hendene korrekt og utvikle riktig grep og håndanlegg, og hansker kan skjule dårlig teknikk og gi en falsk følelse av sikkerhet. Ta med vann, spis litt mat en til to timer på forhånd, og kom klar til å ha det genuint gøy og kanskje feile litt underveis – for til tross for seriøsiteten i teknikkopplæringen er parkour, i sin dypeste kjerne, et av de mest lekne, kreative og begeistringsfylte fysiske uttrykkene et menneske kan kaste seg ut i.