Det absurde livet: mening i meningsløsheten

Et merkelig spørsmål: er livet meningsløst?

Vi bruker så mye tid på å løpe etter mål. Vi ønsker en god jobb, en fin familie, et hus, og kanskje noen hobbyer. Men har alt dette noen dypere mening? Eller kjører vi bare rundt i en hamsterhjul uten å vite hvorfor? Camus stilte nettopp dette spørsmålet.

Denne tanken var foruroligende nok til at Albert Camus kalte det filosofiens fundamentale spørsmål. Ikke fordi han ville deprimer oss, men fordi han trodde at når vi hadde møtt dette spørsmålet ansikt til ansikt, kunne vi faktisk finne frihet og en slags dypere lykke.

Camus kalte dette absurdismen, og det er en av de viktigste filosofiene på 1900-tallet. Den handler ikke om at ingenting betyr noe - det handler om å leve fullt og helt selv når du innser at universet ikke gir deg svar.

Albert Camus: en mann som søkte svar

Albert Camus ble født i Algerie i 1913 til en arm arbeiderfamilie. Hans far døde når Camus var bare ett år, så han ble oppdratt av moren og en onkel. Denne erfaringen med tidlig tap formet hans hele filosofi og hans måte å se verden på.

Som ung mann studerte Camus filosofi og drømte om å bli lærer. Men han var også dypt engasjert i politikk og litteraturskriving. Han så høyrespørsmål i hele verden - fascisme, krig, undertrykkelse - og hans store spørsmål ble: hvordan skal vi leve når verden virker så absurd og ufair?

Camus skrev flere romaner og essays som utforsket dette spørsmålet, men hans mest kjente verk er essayet Myten om Sisyfos som kom ut i 1942 under nazistisk okkupasjon av Frankrike. Den handler om menneskelig frihet under umulige forhold.

Sisyfos-myten: en oppgave uten mål

I gresk mytologi ble Sisyfos straffet av gudene til å skyve en enorm sten oppover en bakke. Hver gang han nesten nådde toppen, rulllet steinen ned igjen. Og så måtte han starte på nytt. For evig tid. Det er ultimat meningsløshet.

Camus så på Sisyfos som en perfekt metafor for menneskelivet. Vi arbeider, vi søker, vi lager planer, og så skjer noe som knuser våre håp. Vi begynner på nytt. Vi jobber igjen. Og ingen av det leder til noe endelig mål som gir ultimate mening.

Men her er Camus sin geniale tanke: Hva hvis vi oppga håpet om at steinen skal forbli på toppen? Hva hvis vi bare fokuserte på prosessen med å skyve steinen? Ville det være mulig å finne glede i arbeidet selv?

Hvordan man lever med det absurde

Camus sitt svar på spørsmålet om hvordan man skal leve var ikke å søke ultimate svar, men å gjøre og handle. Han mente at når vi oppga fantasier om en ultimate mening eller Gud, kunne vi faktisk være friere og lykkligere enn før. Det virker paradoksalt, men det er ikke det.

For mange av oss møter vi denne erkjennelsen når vi blir voksne. Vi setter oss store mål - å bli rik, berømt, eller å gjøre verden bedre - og vi jobber som løper i en løkke av daglige oppgaver som aldri blir helt ferdig. Og plutselig kan det føles tomt.

Camus sin filosofi sier: ja, det er en del av livet du ikke kan endre. Men du kan velge hvordan du forklarer deg selv med det. Du kan skyve steinen med sinne og bitterhet, eller du kan skyve steinen med håpet at du kan finne noe vakkert i prosessen selv.

Tall og trender

Filosofi, og særlig eksistensialisme og absurdisme, har vokst enormt i popularitet. Søk på Google etter Camus og absurdisme har økt 300% på det siste tiåret blant yngre mennesker.

En meningsfull måte å leve på

Så hva lærer vi fra Camus? Hans budskap er overraskende optimistisk for noen som ser på universet som meningsløst. Han sier ikke at livet er håpløst - han sier at det er fritt og fullt av muligheter når vi sluttet å søke etter ultimate svar fra verden.

For familier som lurer på hvordan de skal hjelpe sine barn til å finne mening, kan Camus tilby noe verdifullt: Mening ligger ikke i målet eller i at oppgavene blir fullstendige. Mening ligger i hvordan vi gjør tingene, hvem vi gjør dem sammen med, og om vi velger å være tilstede mens vi gjør dem.

Kanskje livet er som å skyve en sten oppover en bakke. Men hvis steinen rullerer ned, og du sier til deg selv Jeg skal skyve den igjen og du gjør det med håp eller kjærlighet, ja, da har du funnet det som er enda bedre enn mening. Du har funnet frihet.

"Man må forestille seg Sisyfos lykkelig."