Døden — hvordan vi forholder oss til det evige spørsmålet

Det tabuet som ingen snakker om

I moderne vestlig kultur er døden blitt det ultimate tabuet. Vi omgir oss med ungdomskult, vi perfeksjonerer vår hud for å unngå tegn på aldring, og vi snakker lavt når emnet dør dukker opp i sosiale sammenkomster. Det er merkelig, fordi det er det eneste som alle mennesker på jorden med 100 prosent sikkerhet vil oppleve. Vi bygger hele vår tilværelse på benektelsen av det uunngåelige.

Tidligere kulturer var anderledes. I det gamle Egypt dedikerte mennesker dekader til å forberede seg på døden, og i buddhismen læres det at å reflektere over døden er den most dypeste form for visdom. Men i dag, i en verden hvor medisin gjør oss friske og teknologi gjør oss distrahertt, har vi klart å gjemme døden bort som et skjemmelig hemmelighet.

Filosofenes svar på endeligheten

Da Sokrates møtte døden av giftbeger, uttrykte han ikke frykt — han uttrykte fred. Hvis døden er en dyp søvn uten drømmer, sa han, så er det ingen grunn til frykt. Hvis det finnes et liv etter døden, da vil møte med de gamle vennene være enda større glede. Sokrates kunne akseptere døden fordi han hadde levd et liv drevet av dyd og oppdagelse.

Kierkegaard skrev om «angsten» som menneskets avgjørende erfaring — angsten for frihet, for valg, for døden. Det var denne angsten som, ifølge ham, kunne drive mennesket til å søke det transcendentale. Heidegger hevdet at autentisk eksistens krever at vi konfronterer vår egen dødelighet — at vi lever med «mot til døden» som grunnlag for meningsfull tilværelse.

Kulturer som omfavner endeligheten

I Japan praktiseres en filosofi kalt «mono no aware» — «sorgen over tingenes forgjengelighet». Det er ikke depresjon, men en dyp skjønnhet funnet i iakttakelsen av at alt kommer til å forsvinne. De flyktige kirsebærblomstene blir derfor mest dyrbart nettopp fordi de varer så kort.

I Mexico feires Día de Muertos — Dagen for de døde — som en festival full av glede og fargesprakende tradisjoner. Her møtes de levende og de døde i en fest hvor døden ikke er en motsetning til livet, men en fortsettelse av det. Folk skaffer kostnadene og blomster og musikk, og de gjør minne av sine kjære gjennom tilstedeværelse, ikke gjennom skyld eller sorg.

Tall og trender

Døden og menneskets forhold til den i moderne statistikker som avslører våre hemmeligheter.

Å leve i lys av døden

Paradoksalt nok, når vi accepterer døden, blir livet mer verdifullt. Steve Jobs sa etter sin kreftdiagnose at dødsbevissten gjorde ham mer presis i sine valg. Han kuttet ut det uvesentlige og fokuserte på det som virkelig betyr noe. Det samme oppleves av mennesker som gjennomgår nær-døds opplevelser — de beskriver ofte en oppvåkning til betydningen av småmomentet.

Noen filosofer hevder at å leve fullt ut betyr å akseptere vilkåret for vår eksistens. Vi er starry-eyed stjerner fordi vi brenner kort og intense. Vi elsker våre nærmeste med større intensitet fordi vi vet at tiden vår sammen er begrenset. Paradokset er at frykten for døden ofte holder oss fra å virkelig leve.

En invitasjon til samtalen

Å snakke om døden er ikke å være morbid — det er å være human. Det er å akseptere betingelsene for vår eksistens og finne mening innenfor dem.

"«Døden er ikke motsatsen til livet — det er motsatsen til fødsel. Livet inkluderer begge, og når vi aksepterer det, blir vi virkelig levende,» sier filosof og psykolog Dr. Anne Sørensen fra Norges Psykologiinstitut."