Hvordan skulle vi egentlig forholde oss til døden i dag?

Døden — det emnet vi helst ikke snakker om

I moderne vestlig kultur er døden blitt det sidste store tabuen — vi snakker åpent om sex, penger, psykisk helse, men vi nøler når temaet blir døden og det å dø. Mange av oss er så distrarte av arbeid, karriere, småbarn og sosiale medier at vi knapt tillater oss å tenke på døden før vi plutselig blir konfrontert med at noen nær oss dør.

Men mennesker over hele verden har alltid måttet forholde seg til døden — det er del av menneskekondisjonenen, og hvordan vi forholder oss til den påvirker direkte hvordan vi lever. Hvis vi ikke tillater oss å tenke på døden, kan vi heller ikke fullt ut verdsette livet vi har.

Gjennom samtaler med mennesker i ulike bransjer — leger, prester, kunstnere, forretningsfolk og hjemmehusholdere — har jeg forsøkt å forstå hvordan vi tenker og snakker om døden i dag, og hva som endres når livet går mot slutten.

Hva mennesker forteller meg om døden

En lege jeg talte med sa at en av henners største realisasjoner var at pasientene hennes som var på sitt dødsleie sjelden angret på at de ikke hadde jobbet mer eller tjent mer penger — de angret på at de ikke hadde brukt tiden på mennesker og opplevelser som betydde noe. Det motsatte av det vi bruker mesteparten av livet på å fokusere på.

En kunstner jeg møtte sa at døden faktisk gjør ham mer kreativ — kunnskapen om at tiden er begrenset motiverer ham til å lage noe som betyr noe, noe som kan overleve ham selv og ha betydning for andre mennesker. For ham er døden ikke et stopp-tegn, men en motivasjon.

En 85-årig mann jeg intervjuet sa at han ikke hadde vært redd for døden siden han fylte 75 — det var som om en byrde ble løftet, som om han endelig kunne slappe av og bare være. Han bruker dagene på å spasere, lese, og nyte små gleder i stedet for å stresse seg over karriere eller hva andre mennesker tenker.

En mor av tre små barn som selv var syk, fortalte meg at sykdommen hennes hadde gjort henne til bedre forelder fordi hun nå var så bevisst på at tiden var verdifull og begrenset. Hun fokuserte på de små øyeblikkene med barna sine på en helt annen måte enn før.

En sosialarbeider jeg møtte jobbet med mennesker som hadde opplevd traumer og som kjempet med selvmordstanker. Hun sa at mange av disse mennesker endret perspektivet sitt når de realiserte at døden var et av de få tingene som var helt sikkert — og at det fikk dem til å begynne å leve for noe i stedet for bare å overleve fra dag til dag.

Tall og trender

En ny undersøkelse viser at 72% av nordmenn tenker på døden minst en gang i uken, men at kun 28% aktivt diskuterer sine dødstanker eller preferanser med familie eller venner. Antallet mennesker som velger åpen kisting eller annen ikke-tradisjonell begravelse øker med omkring 8% årlig.

Hva endrer seg når vi virkelig innser at vi skal dø

De fleste av oss lever som om vi skal leve for alltid — vi utsetter ting, vi nøler med å gjøre det vi virkelig ønsker å gjøre, vi streber etter ting som ikke betyr så mye når vi tenker grundig. Når vi blir alvorlig syk, eller når noen nær oss dør, eller når vi blir eldre, endrer dette perspektivet dramatisk.

Mennesker som har konfrontert døden rapporterer konsistent at de begynner å prioritere helt annerledes — de bruker mindre tid på ting som ikke betyr noe for dem, og mer tid på mennesker de elsker, på opplevelser som gir glede, på arbeid som gir mening. Mange mennesker sier at de skulle de hadde gjort disse realiseringene tidligere.

Respekt for døden fører ofte til respekt for livet — når vi innser at tiden er begrenset, blir hver dag, hver time, hvert øyeblikk mer verdsatt. Dette er ikke morbidt eller depressivt — det er befriende og gjør livet mer levendig.

En annen ting som endrer seg er hvordan vi forholder oss til familie og venner — mennesker som har møtt døden ansikt til ansikt sier at de ikke lenger tar deres nærmeste for gitt, at de er mer tilstede, at de gir seg selv lov til å si hva som betyr noe.

Døden er det som gjør livet meningsfullt

"Hvis vi levde for alltid, ville ingenting ha betydning. Det er nettopp fordi tiden er begrenset at hver dag, hver time blir så verdifull. Døden er ikke en fiende — den er det som gjør livet levendig."

La oss snakke mer om døden — det kan gjøre oss lykkeligere

Vi trenger ikke å være syk eller nær døden for å dra nytte av å tenke på den. Vi kan ta små skritt — snakk med familien din om hvordan du ønsker å dø, hva som betyr noe for deg, hva du ønsker å oppnå i livet ditt. Disse samtalene er ikke deprimerende — de er befriende og de knytter mennesker sammen.

Ta tid til å gjøre de tingene du utsetter — reis det stedet du har drømt om, ring den vennen du har mistet kontakten med, ta det jobben eller hobbyen som gir deg glede. Ikke vær redd for å snakke åpent om døden — det gjør oss ikke mindre lykkelige. Det gjør oss mer menneskelig, og det gjør livet vi har mer meningsfullt.