Døden skal ikkje vere såre — slik snakker vi om det siste

Vi unngår ordene, men ikke tanken

Nordmenn snakker om alt unntatt døden. Vi snakker fritt om sex, sykdom, og sorg. Men døden — den store, stille avslutninga — det er tabubelagt. Vi sier «han/hun er gått bort» istedenfor «han/hun er død.» Vi sier «vi mistet» istedenfor «vedkommende døde.» Ordene vi bruker er deodorant på noe fundamentalt.

Likevel er døden det eneste mennesket garantert kommer til å oppleve. Det er ikke som kjærlighet, som kan utebli. Det er ikke som sykdom, som kan unngås. Døden kommer for alle, og vi er 78 prosent ikke forberedt på å snakke om det før det står på døra. Det er vår store kollektive feil.

Filosofi: Fra Sokrates til Heidegger

Sokrates drikker gift og snakker stille med sine venner om at nå skal han møte det som måtte finnes etterpå. Han er fredlig. Han ser ikke på det som tragisk — han ser på det som naturlig overgang. Østlig filosofi har lenge sett døden som del av syklusen, ikke som slutt. Vestlig filosofi — fra cristianismen til modernismen — har sett på det som either/eller: enten etterliv eller ingenting.

Martin Heidegger sa noe interessant: At måten mennesket møter sin egen dødelighet på, danner hvem det blir. Hvis du lever som om du er udødelig, blir du overfladisk. Hvis du møter døden andlig, blir du dypere. Døden er ikke motstand — det er lærermester. Det eneste spørsmålet er om du dreper den eller lærer av den.

Tall og trender

Forholdet til døden endrer seg. Her er tallene som viser hvordan mennesker i dag tenker om det siste kapittel.

Kulturer som mestrer døden

Japan har en tradisjon — dårlig på vestnorsk, men viktig — for «memento mori»: «husk at du skal dø.» Det er ikke deprimerende; det er frigjørende. Når du aksepterer at du skal dø, blir livet på magisk vis mer meningsfullt. Hver dag blir kostbar.

Holland har «gode dødssamtaler» — ikke ved dødeleie, men flere år før. Mennesker snakker med familie, prester, og leger om hva de ønsker, hva de frykter, og hva som gjør livet verdt å leve. Nederland har den laveste angsten for døden i Europa. Ikke fordi de er usenitive — fordi de har snakka seg igjennom det.

Moderne terapi og akseptans

Dødsfrykt er ikke noe som skal trykkes ned — det skal møtes og snakkes om. Moderne psykologi forstår nå at å frykte døden er naturlig, men at å *la* frykten styre livet er valg. En terapeut kan ikke gjøre døden forsvinn. Men hun kan hjelpe deg å leve slik at døden blir mindre skummelt.

Existensiell terapi handler ikke om å «kurere» dødsangsten. Det handler om å hjelpe mennesket til å leve fullt med kunnskap om at livet har en slutt. Paradoksalt nok gjør det livet mer meningsfylt, ikke mindre. Når du vet at tiden er begrenset, velger du bedre.

Fra tabu til samtale

Det største som har skjedd de siste 20 åra er at vi har begynt å snakka om døden igjen. Ikke religiøst, nødvendigvis, men filosofisk og psykologisk og menneskelig. Vi innser at stilhet rundt døden gjør bare frykten større.

Søren Kierkegaard sa at angsten er «mulighhetenes sykdom.» Når vi ikke snakker om døden, blir den muligheten som ingen tør å forestille seg — og muligheten blir monstrøs. Men når vi snakker om den, møter vi realiteten: Døden er naturlig, den kommer for alle, og den gjør livet viktig. Det skal ikke være såre. Det skal være visdommens veie.