Slik er det å vokse opp med Donald Duck gjennom generasjoner

En lørdagsmorgen, en stabel blader og en and med gult nebb

Det er noe særegent med følelsen av å legge seg godt til rette i stolen med et nytt Donald Duck-blad. Omslaget lyser opp med primærfarger, og allerede fra første side aner man at Donald er på vei inn i nok et katastrofalt eventyr. For millioner av norske barn — og voksne — er dette en erfaring som ikke bare tilhører barndommen, men som strekker seg over generasjoner og stadig finner nye lesere. Bladet har en nærmest magisk evne til å stanse tid: én side inn, og verden utenfor forsvinner. Det er ikke mange medier som kan si det samme i en æra dominert av algoritmer og push-varsler.

For mange norske foreldre er Donald Duck ikke bare en tegneserie — det er en arv. De husker selv hvordan de lå på magen på gulvet og bladde gjennom ukebladet, og nå sitter de ved siden av sine egne barn og opplever akkurat de samme historiene på nytt. Denne kollektive gjenkjennelsen — at besteforeldre, foreldre og barn kan le av de samme vitsepoengene — er noe svært få kulturuttrykk kan skilte med. Donald Duck er ikke nostalgi; det er et levende, pulserende medium som klarer kunststykket å være både tidsbundet og tidløs på én og samme gang.

Og likevel er det lett å undervurdere bladet. For mange fremstår det som harmløs barneunderholdning — fargerike tegninger av klumsete ender i tullete situasjoner. Men bak den enkle overflaten skjuler det seg et av de mest sofistikerte tegneserieuniversene som noensinne er skapt: med dyptgående karakterer, sosial satire, historisk dybde og en humanistisk grunnholdning som har berørt lesere i over ni tiår. Å forstå Donald Duck er å forstå noe grunnleggende om hva vi søker i historiefortelling — og om hva som binder familier sammen på tvers av tid.

Donald Duck i Norge — en 77 år lang kjærlighetshistorie

Donald Duck & Co, som bladet heter i Norge, ble lansert i 1948, bare tre år etter at andre verdenskrig tok slutt. Det var en tid da landet var i ferd med å gjenoppbygge seg selv, og behovet for lettere underholdning var stort. Egmont Publishing, det dansk-norske mediakonsernet, fikk rettighetene til å utgi de norske utgavene, og siden den gang har bladet kommet ut ukentlig — et stykke Americana filtrert gjennom nordisk sensibilitet og humor. De tidligste norske utgavene var tro mot de amerikanske originaltegningene, men over tid fikk de norske utgiverne stadig mer innflytelse over utvalg og rekkefølge av historier.

Norges forhold til Donald Duck er unikt i verdenssammenheng. Mens andre land kanskje lar bladet hvile mellom klassiske historier og moderne oppdateringer, har det norske publikumet en nærmest institusjonell lojalitet til Donald og hans univers. Tall fra tidligere tiår viser at Donald Duck & Co en periode hadde det høyeste opplagstallet per innbygger av noen tegneserieblad i verden — en rekord som sier noe om den dype kulturelle forankringen bladet har i norsk hverdagsliv. Selv i en tid da mediekonsumet fragmenteres og digitale plattformer dominerer, holder Donald Duck posisjonen sin, og det er ingen tilfeldighet at bladet fortsatt selger bedre enn de fleste kan forvente.

Oversettelsen til norsk har alltid vært en kunstform i seg selv. De norske teksterne — mange av dem anonyme arbeidere som i tiår etter tiår fant de perfekte norske ordene for Onkel Skrues pengegriskhet og Donalds sinnelag — har skapt et eget norsk språklig register for Duck-universet. Ord og uttrykk fra bladet er blitt en del av norsk dagligtale, og eldre lesere kjenner ofte igjen sitater og vendinger de lærte seg som barn. Karakterenes norske navn — Ole, Dole og Doffen i stedet for Huey, Dewey og Louie; Onkel Skrue i stedet for Scrooge McDuck — er blitt en del av norsk kulturell identitet. Denne språklige arven er en undervurdert del av Donald Duck-effekten i Norge, og den bidrar til at bladet oppleves som genuint norsk selv om historiene er skapt av amerikanere og dansker.

Menneskene — og andene — vi ble glad i

Hva er det egentlig som gjør Donald Duck-universet så uimotståelig? Svaret ligger i galleriet av karakterer som Walt Disney og hans team bygde opp over tiår, og som Carl Barks og andre tegnere siden utdypet og berikket. Donald Duck selv er ingen tradisjonell helt — han er kranglete, selvopptatt, raskt irritert og kronisk uheldig. Og likevel er det nettopp dette som gjør ham til et geni av en figur: han er menneskelig på alle de måtene vi sjelden ønsker å innrømme overfor oss selv. Han har gode intensjoner, han prøver alltid sitt beste, men verden synes systematisk å motarbeide ham — og vi kjenner oss igjen på et vis vi sjelden vil vedkjenne oss offentlig.

Rundt Donald er det bygget et univers av like fascinerende figurer. Ole, Dole og Doffen — niesønnene hans — representerer den pragmatiske, læringsvillige generasjonen som alltid redder situasjonen med hjelp av Junior Woodchucks Guidebook. Onkel Skrue er kapitalismens karikatur par excellence: en enorm formue, et badekar fullt av mynter, og en sjel som aldri helt klarer å gi slipp på pengene. Og likevel er han en av kulturhistoriens mest elskede figurer. I ham ser vi grådigheten, men også geniet, æresdyrkelsen og den hemmelighetsfulle ensomheten til en mann som har sett verden og likevel savner noe han ikke kan kjøpe.

Rundt disse kjernekarakterene finnes det et helt kosmos av biroller: Langbein med sin evige latter, Mikke Mus som dukker opp i krysspromoterte historier, Dolly, Brillebjørn, Björn Bjørnersen og en rekke tilbakevendende skurker og venner som gjør Andeby til en by man ønsker å besøke igjen og igjen. Det er dette mangfoldet som gir universet dybde — ikke bare én protagonist, men et helt nabolag av personligheter med sine egne motivasjoner, feil og dyder. For et barn som vokser opp med bladet, er disse figurene like reelle som naboene i gaten, og tapet av en slik vennskap — når man en dag legger fra seg bladet og ikke tar det opp igjen på år — er en sorgprosess mange voksne gjenkjenner med et smil.

Donald Duck i tall — et medium med imponerende rekkevidde

Donald Duck & Co har vært et av Norges mest leste blader i tiår. På sitt høyeste hadde bladet et ukentlig opplag på nær 200 000 eksemplarer i Norge alene — i et land med knapt fem millioner innbyggere betyr det at nesten én av tjuefem nordmenn hadde bladet i hånden hver eneste uke. Globalt er Donald Duck-karakteren en av de mest gjenkjennelige fiktive figurene i verden, og Egmont publiserer Donald Duck-blader i over 30 land. Carl Barks alene produserte over 500 tegneseriehistorier for Disney fra 1942 til 1966, og Don Rosas livssyklusbiografi om Onkel Skrue — «The Life and Times of Scrooge McDuck» — regnes blant de beste tegneseriene noensinne laget. I Norge selger spesialutgavene rundt jul fortsatt i hundretusenvis av eksemplarer hvert år.

Carl Barks — geniet ingen visste hvem var

I mange tiår visste leserne ikke hvem som tegnet og skrev de beste Donald Duck-historiene. Disneys daværende policy var at alle historier skulle publiseres anonymt, og slik var det at en av tegneseriehistoriens virkelige mestere — Carl Barks — skapte et gigantisk, koherent univers uten å få æren for det offentlig. Leserne kjente ham likevel igjen, selv om de ikke kjente navnet hans: historiene hans hadde en annen kvalitet, en dypere humor, og karakterene hans hadde en fylde og realisme som de andre tegnerne ikke matchet. Dedikerte fans begynte å omtale ham som «The Good Duck Artist» — mannen bak de gode historiene — lenge før hans identitet ble allment kjent på 1960-tallet.

Barks ble født i 1901 i Oregon og begynte å jobbe for Disney-studioet i 1935. Det var han som skapte Onkel Skrue i 1947, en karakter som raskt overgikk Donald i popularitet hos mange lesere og som siden har blitt objekt for noen av de mest sofistikerte og filosofisk interessante tegneseriehistoriene noensinne fortalt. Barks trakk seg tilbake i 1966, men da han endelig fikk anerkjennelse på 1970- og 80-tallet, ble det klart at han hadde påvirket ikke bare tegneserier, men popkultur i vid forstand. Steven Spielberg, George Lucas og andre Hollywood-giganter har nevnt Barks-historier som direkte inspirasjon for sine egne eventyrfortellinger — Indiana Jones og skattejakten fra Onkel Skrues arkiver er nemlig ikke så ulikt som mange tror.

Det Barks mestret var å fortelle historier som fungerte på flere nivåer samtidig. På overflaten var det enkle eventyr for barn — skattejakten i Andes, en tur til den forbudte fjelltopp, et forsøk på å tjene penger som alltid gikk galt. Men under overflaten lå det kritikk av kapitalisme, kolonialisme, moderne teknologi og menneskelig grådighet, skrevet med en lett hånd og aldri moraliserende. At slike temaer fant veien inn i et barneblad og berørte leserne uten at de nødvendigvis satte ord på det — det er Barks' virkelige mesterverk. Og det er derfor voksne som gjenoppdager historiene hans, sitter igjen med en helt annen opplevelse enn de hadde som barn: plutselig ser man det som barnet ikke la merke til, og man forstår at man ble formet av disse sidene på måter man aldri visste om.

«Det er det eneste bladet alle tre ungene mine er enige om»

For Marit Solberg (42), småbarnsmor fra Fredrikstad, er Donald Duck-bladet blitt et fast innslag i familiens rutine. — Vi får det levert i postkassen hver fredag, og da er det krangel om hvem som får lese det først, forteller hun. Eldste sønnen hennes er tolv og synes han er litt for gammel for det, men han sitter likevel og ler av Onkel Skrue. Datteren på ni er hekta, og den minste på seks forstår ikke alt, men vil ha det lest høyt for seg. — Det er det eneste bladet alle tre er enige om, sier hun og smiler. Solberg forteller at hun selv vokste opp med Donald Duck, og at det er en merkelig og fin følelse å se barna sine reagere på nøyaktig de samme historiene hun husker fra sin egen barndom. — Jeg lo av de samme sidene som barna mine ler av nå, og det er nesten litt rart — som om tid ikke har gått mellom oss.

"Det er det eneste bladet alle tre ungene mine er enige om. Jeg lo av de samme sidene som barna mine ler av nå — som om tid ikke har gått mellom oss. Donald er fortsatt like irriterende og like sjarmerende på én og samme gang."

Julekalenderen og det norske Donald-ritualet

Hvis det er én tradisjon som skiller det norske forholdet til Donald Duck fra resten av verden, er det den norske juletradisjonen rundt bladet. Hver desember publiserer Egmont en spesiell Donald Duck-utgave med juleinnhold, og den er blitt en institusjon i norske hjem på linje med gløgg, pepperkaker og Sølvguttene på radioen. Bladet selger i langt høyere opplag enn de vanlige ukeutgavene, og mange familier har en tradisjon om å lese julehistoriene høyt rundt peisen. Historier om Andeby i snøvær og Onkel Skrue i julestemning skaper en ramme av magi og ro i en travel adventsperiode — en slags litterær pause fra kjøpekaos og julestress.

Men tradisjonen strekker seg lenger tilbake enn julekalenderen alene. Donald Duck som fredagsblad er i seg selv et ritual for mange norske familier. Spørsmålet «har Donald-bladet kommet?» er kjent i tusenvis av norske hjem, og den lille seremonien med å åpne et nytt blad — lukte på trykksverten, kikke på framsiden, bla gjennom for å se hva som venter — er en mikroopplevelse mange beskriver med ekte varme. At dette ritualet har overlevd smarttelefonenes inntog og streamingplattformenes dominans, sier noe om at det fyller et behov som det digitale ennå ikke har klart å erstatte: den fysiske, håndgripelige opplevelsen av et objekt med tyngde, farge og lukt.

Den norske julekalenderen på NRK har i perioder inkludert Donald Duck-animasjoner og tydelige referanser til Andeby-universet, og dette har ytterligere forsterket ritualet. For en hel generasjon av norske barn er Donald Duck uløselig knyttet til juleforberedelsene, til adventsstjernene i vinduet og til den spesielle stemningen mellom 1. og 24. desember. Det er en kulturell symbiose mellom et tegneserieblad og en nasjonal høytid som knapt noe annet kommersielt produkt har oppnådd i Norge. Og den er slett ikke påtvunget — den har vokst frem organisk over tiår, fordi historiene faktisk passer til årstiden, og fordi Andeby i snø er et bilde som resonerer dypt i det norske sinn.

Don Rosa og tegneseriens renessanse på 1980- og 90-tallet

Da Carl Barks trakk seg tilbake i 1966, etterlot han seg et univers og et sett karakterer som andre tegnere prøvde å forvalte med varierende hell. Det var ikke før Don Rosa dukket opp på 1980-tallet at Duck-universet fikk en ny fortolker på Barks' høyde. Rosa — en ingeniør fra Louisville, Kentucky, som elsket Barks-historiene fra barndommen — tok dem ikke bare opp igjen, men bygde systematisk videre på dem som om de dannet en sammenhengende kanon. Hans tilnærming var nærmest akademisk: han studerte alle Barks-historiene nøye, fant interne referanser og kronologiske holdepunkter, og brukte dem til å konstruere en koherent livshistorie for Onkel Skrue.

Resultatet var «The Life and Times of Scrooge McDuck», utgitt i tolv kapitler mellom 1992 og 1994 og siden regnet som en klassiker ikke bare i tegneseriegenren, men i populærlitteraturen generelt. Rosa fortalte historien om hvordan Onkel Skrue som ung mann forlot Skottland og dro til Amerika på jakt etter lykke. Vi fulgte ham gjennom gullfeberen i Klondike, gjennom eventyr i Afrika og Asia, gjennom tap og triumfer som gradvis formet ham til den pengeglade, egensindige karakteren Barks hadde skapt. Det var stor litteratur i tegneserieformat, og det åpnet øynene for en ny generasjon lesere — mange av dem voksne — for hva mediet kunne prestere.

Don Rosas bidrag handler ikke bare om kvalitet, men om respekt for leserens intelligens. Han la inn utallige referanser til verdenshistorie — Klondike-gullfeberen, Roosevelts presidentæra, den første verdenskrig — og til Barks-historiene han bygde videre på, slik at verket fungerte som en slags metatekst: en tegneserie om tegneserier. Det ble belønnet med to Eisner Awards — tegneserienes Oscars — og regnes i dag som et av de fremste eksemplene på tegneserien som kunstverk. At en slik ambisiøs fortelling fant hjemsted i et ukentlig barneblad, og at norske barn leste den side om side med mer lettbeinte historier, er et bevis på at Donald Duck-universet alltid har rommet mer enn man trodde.

Donald Duck som globalt kulturelt fenomen — nøkkeltall

Donald Duck er ikke bare norsk kulturarv — han er et globalt fenomen med rekkevidde få fiktive figurer kan matche. Karakteren debuterte i 1934 i den korte animasjonsfilmen «The Wise Little Hen» og har siden blitt en av Disneys mest ikoniske skapninger, med flere kortfilmer på samvittigheten enn noen annen Disney-karakter. Med over 90 år i popkulturen er Donald Duck blant de lengst løpende kontinuerlige tegneserie-karakterene som fremdeles produseres aktivt. Egmont, som er Nordeuropas største mediekonsern for barne- og familieunderholdning, genererer milliardbeløp hvert år på Donald Duck-lisenser alene. I Finland er bladet kjent som «Aku Ankka» og er landets mestselgende ukeblad — et fenomen som har vart i over 70 år. I Italia publiseres «Topolino» kontinuerlig siden 1932 og regnes som nasjonal kulturskatt.

Hva kulturforskerne sier om Donald Duck-fenomenet

For professor emeritus Lars Erling Kjos ved Universitetet i Oslo, som har forsket på populærkultur og barnelitteratur i flere tiår, er Donald Ducks vedvarende popularitet ikke overraskende. — Donald Duck fungerer fordi han er det perfekte speilet av menneskelig frustrasjon, sier han. — Vi alle kjenner følelsen av å prøve sitt beste og likevel bli motarbeidet av skjebnen. Donald formidler dette på en måte som er trygg for barn — konsekvensene er aldri virkelig alvorlige — men som voksne gjenkjenner på et dypere nivå. Det er denne doble adresseringen som gjør Donald til et medium for hele familien, ikke bare for barn. Kjos påpeker også at de norske teksterne historisk sett har gjort en ekstraordinær jobb med å tilpasse humoren til norsk kontekst. — Det er subtile kulturelle nyanser i oversettelsene som gjør at bladet kjennes genuint norsk, selv om historiene er skapt av amerikanere og dansker. Den norske Donald-stemmen er ikke en kopi — den er en selvstendig kulturell skapning.

"Donald Duck fungerer fordi han er det perfekte speilet av menneskelig frustrasjon. Vi alle kjenner følelsen av å prøve sitt beste og likevel bli motarbeidet av skjebnen — og Donald formidler det på en måte som er trygg for barn, men som voksne gjenkjenner på et dypere og mer personlig nivå."

Hvorfor barn elsker Donald — psykologi og humor i samspill

Barn har en fin sans for urettferdighet. De lever i en verden der voksne bestemmer alt, der reglene er satt av andre, og der de ofte opplever å bli oversett eller misforstått. Donald Duck appellerer direkte til denne erfaringen. Her er en voksen mann som mislykkes systematisk, som reagerer overdrevent på bagateller, og som aldri har full kontroll over sin egen hverdag. For et barn er dette dypest sett befriende: voksenverdenen er like kaotisk og urettferdig som barnets egne dager, og ingen — ikke engang ender med hus og arbeid og nibler å forsørge — har egentlig skikkelig kontroll på tilværelsen.

Men det er mer enn bare skadefryd. Donald er ikke en ond figur — han er godhjerta, han elsker Ole, Dole og Doffen, og han prøver alltid å gjøre det riktige, selv om veien dit er full av eksplosjoner, feilberegninger og velplasserte feller. Denne kombinasjonen av inkompetanse og godhjertethet er psykologisk sett svært tiltrekkende for barn. De liker å heie på figurer som mislykkes men ikke gir opp, og de liker å føle seg litt klokere enn den de leser om. Donald gir dem begge deler på én gang, og han gjør det uten å late som om han vet bedre enn leseren.

Ole, Dole og Doffen — som med sin Junior Woodchucks Guidebook alltid har svaret og alltid redder situasjonen — fungerer dessuten som en slags idealbilde for barneleserens selvbilde. De er kompetente, læringsvillige og samarbeider godt, selv om de er unge og uerfarne. At de alltid må redde onkelen sin, og at onkelen aldri ser ut til å lære av det, er både komisk og pedagogisk: noen ganger vet de unge bedre enn de eldre, og det er ikke noe å skamme seg over. For et barn som daglig navigerer en verden av overlegne voksne, er dette en stille oppmuntring med enorm kraft. Og den leveres uten pekefingre eller moraler — bare gjennom historiens logikk.

Samling som lidenskap — fra butikkhylle til arkiv

For mange voksne Donald Duck-fans har interessen utviklet seg fra passiv lesing til aktiv samling. Det norske Donald Duck-kolleksjonermiljøet er større enn de fleste tror: det finnes aktive nettforum, Facebook-grupper og uformelle møter der samlere bytter og selger sjeldne utgaver, diskuterer særegne oversettelser og deler kunnskap om historier de har jaktet på i årevis. Et originalt Donald Duck & Co fra 1948 — det aller første norske nummeret — er en ettertraktet raritet som svært få eier, og de som gjør det tar ekstremt godt vare på dem.

Samlermiljøet har et eget sett av kunnskap og terminologi. Man diskuterer «gullalderen» under Barks, «sølvalderen» med Don Rosa og andre mestere, og man kjenner forskjell på den norske «Andeby»-versjonen og de danske og svenske variantene. Noen samlere spesialiserer seg på førsteutgaver av spesifikke historier, andre samler inn alle nummer fra et bestemt tiår, og atter andre jakter på feiltrykk og kuriositeter som aldri skulle ha sluppet gjennom kvalitetskontrollen. Det er et fellesskap med genuin fagkunnskap, stor entusiasme og en imøtekommenhet som sjelden finnes i mer prestisjefylte samlemiljøer.

Det interessante er at samlerkulturen transcenderer aldersgrenser på en unik måte. Det er ikke uvanlig å finne samlere i syttiårene som har arkivert blader siden 1950-tallet, side om side med yngre entusiaster i tjueårene som oppdaget Barks via YouTube-videoer og Reddit-forum. Mellom dem er de som er i den «typiske» alderen — foreldre i trettiårene og førtiårene som har begynt å systematisere bladene de sparte som barn og innser at de sitter på en liten skatt. Denne blandingen av generasjoner er ikke tilfeldig: den speiler nøyaktig det som gjør Donald Duck unikt som kulturuttrykk — evnen til å skape kontakt på tvers av alder og livserfaring.

Digital fremtid eller trykt tradisjon — hva skjer med Donald Duck?

Egmont Publishing har ikke stått stille i møte med digitaliseringen. Donald Duck er tilgjengelig på digitale plattformer, og bladet har en aktiv nettside og app der lesere kan bla gjennom eldre og nye utgaver på nettbrett og mobil. Yngre generasjoner som vokser opp med digitale skjermer som primærmedia kan nå lese Donald Duck på sine foretrukne enheter, og dette har uten tvil bidratt til å holde bladet relevant for en demografisk gruppe som ellers kanskje ikke hadde oppsøkt kiosken. Men noe merkelig skjer i brukerundersøkelsene: mange barn og foreldre sier at de foretrekker papirversjonen, selv om de ellers konsumerer det meste digitalt.

Det fysiske bladet har kvaliteter som den digitale utgaven sliter med å gjenskape. Vekten av papiret, den litt blanke overflaten, lukten av trykksverte — dette er sensoriske opplevelser som er del av Donald Duck-ritualets sjel. En app kan gi deg historiene, men den kan ikke gi deg følelsen av å bla tilbake til en favorittside, se at noen har krøllet hjørnet på en side de likte ekstra godt, eller stable blader på nattbordet og se samlingen vokse for hver uke som går. Disse «small pleasures» er reelle og meningsfulle, og de bidrar til at papirversjonen holder seg bedre enn mange markedsanalytikere hadde spådd.

Fremtiden for Donald Duck er sannsynligvis hybrid. Papirbladet vil trolig fortsette å eksistere for de som setter pris på den fysiske opplevelsen, mens digitale plattformer åpner for nye distribusjonsformer og når lesere som aldri ville ha oppsøkt en kiosk. Det spennende er at det digitale arkivet av historier — hundrevis av Carl Barks-historier, Don Rosas kompilerte verk, tiår med norske oversettelser — nå er mer tilgjengelig enn noensinne. En tenåring som leser «The Life and Times of Scrooge McDuck» på nettbrett i 2025 opplever samme historiefortelling som en norsk ti-åring gjorde i 1993 — og det er i bunn og grunn det som teller. Historiene overlever mediet, og det er det sterkeste beviset på at de er gode.

Arven etter Donald — et blad som binder generasjoner

Det er sjelden at et enkelt kulturprodukt klarer å knytte besteforeldre, foreldre og barnebarn sammen på en meningsfull måte. Donald Duck er ett av de sjeldne unntakene. Når en bestefar fra Trondheim setter seg ned med barnebarnet sitt og åpner en Donald Duck-bok, deler de ikke bare en tegneserie — de deler en arv av humor, av historier, av karakterer som begge kjenner som om de var naboer fra virkeligheten. Den 77 år lange norske historien med bladet har skapt lag på lag av kollektiv hukommelse, og disse lagene vokser seg tykkere for hvert år som går.

Men arven til Donald Duck er ikke bare sentimental. Det er et medium som har vist at tegneserier kan romme sofistikert historiefortelling, sosial kritikk, historisk dybde og psykologisk realisme — og gjøre det i en form som er tilgjengelig for alle aldre. Carl Barks og Don Rosa beviste dette for generasjoner av skeptikere, og de mange tegnerne og forfatterne som har bidratt til universet siden da, har holdt standarden høy. At dette skjer i et format som mange voksne fremdeles avfeier som «barneblad», er noe av det mest subversive og morsomme med hele Donald Duck-prosjektet: det er bedre enn det ser ut til, og det har alltid vært det.

Så neste gang du ser et barn ligge på magen på stua med et Donald Duck-blad — eller en voksen som sitter med kaffekoppen og blar gjennom en gammel samling — kan du trygt la dem holde på. De leser ikke bare en tegneserie. De mottar en arv, de trener leseferdigheter og emosjonell intelligens, de ler av menneskelig svakhet på en trygg og kjærlig måte, og de opplever noe som kobler dem til alle som har gjort det samme før dem. Det er kanskje det aller beste med Donald Duck: han gir aldri opp. Og det gjør ikke leserne hans heller.