Dykk ned i dyden: Slik møter vi plastforurensingene fra innsiden

Møte med plastsoppen på 30 meters dyp

Det første man tenker når man dykker ned i 30 meters dyp langs Oslofjorden er hvor stillferdig det er. Så ser man det—hvite og blå fletter som svever som spøkelser gjennom blåheten. Plastikk. Kastet ut i en eller annen søppelbil for åtte år siden, eller kanskje fra et skip forrige uke. Det er umulig å si hvor den har kommet fra, men den er her. Og den vil være her i hundre år til. Det som slår deg først under vann er hvor lite menneskene bryr seg om hvor plastikken ender opp. Vi ser det på land, vi leser om det i avisen, men å se det danse rundt dine øyne på havbunnen—det er noe helt annet.

Skalaen av problemet blir først klar under vann

Hver gang jeg dykker langs norske fjorder, ser jeg mer plast enn året før. Det er ikke uvanlig å finne rundt 15–20 plastbiter på en enkelt dykking. Noen er små mikroplastpartikler som bare flyter forbi, andre er større gjenstandersom gjeter fra mennesker på land. En gong fant jeg en hel plastikkkurv på 40 meters dyp, omgitt av nysgjerrige fisk som prøvde å spise det. Det tragiske er at fisken ikke skiller mellom mat og plast. For dem er alt som flyter en potensiell frokost. Og når de spiser plastikken, dør de langsomt innenfra. Vi har skapt en synlig arv av vår forbrukskultur, og havet har blitt lageret der vi oppbevarer det.

Tall og trender

Plastforurensingen i havet øker eksponentielt hvert år. Norske fjorder samler mer plast enn verdensgennomsnittet fordi vi har trange vannstrømmer som holder avfallet fanget.

Hvordan plastikken dreper, blokk for blokk

Jeg har sett krabber forvirrende en plastposjposj med mat. Jeg har sett fisk som er hakket rundt med plastbånd som har vokst inn i kjøttet deres. Jeg har sett sjøstjerner som ikke klarer å bevege seg fordi de er dekket av mikroplastikk. Hver skapning i havet blir påvirket av vårt valg om å bruke engangsplastikk. Når plastikken brytes ned i mikroplastpartikler, absorberer havet det inn i kjemien sin, og det sprer seg gjennom hele næringskjeden. En fisk spiser mikroplastikk, en større fisk spiser den mindre fisken, og så sitter vi hjemme og spiser fiskemiddag, og fullfører syklusen.

"Hver gjenstand som dykker ned har et ansikt i havet. Vi kan ikke ignorere det lenger."

Hva kan vi gjøre fra land for å rydde opp under vann?

Det finnes ingen dårlig handling når det gjelder å redusere plastbruk. Hvis du bytter fra engangsplastikk til gjenbrukbare alternativer, sender du et signal ned gjennom hele systemet. Noen mennesker tror at å kaste plastikk i resirkuleringsbeholdere er nok—det er det ikke. Resirkuleringsfasilitetene får stadig mindre kapasitet, og mye plast ender opp i havet uansett. Den eneste veien er å bruke mindre plastikk fra start. Og hvis du dykker—eller planlegger å dykke—ta med en liten nettingpose og samle plast mens du er under vann. Det høres lite ut, men når tusenvis av dykere gjør det, gjør det en faktisk forskjell.

En dykkers personlige budskap

Jeg elsker havet. Det er grunnen til at jeg dykker, og det er grunnen til at jeg skriver om plastforurensingen. Havet gir oss mat, oksygen og en følelse av ro som ingenting annet kan gi. Men hvis vi fortsetter som nå, blir havet bare en kistepreik av gamle menneskets avfall. Det er ikke dramatisk å si at hver enkelt plastbit vi unngår å bruke, er en bit som aldri treffer en fisk eller en korallrev. Neste gang du tenker på å kjøpe en plastikkvann istedenfor å fylle en gjenbrukbar, tenk på det dykkere som dag etter dag ser konsekvensene av vårt forbruk. Havet fortjener bedre. Og det gjør vi også.