Slik dykker jeg opp plastsopper fra havbunnen hver dag

Min daglige jobb under vannet

Jeg heter Olav Andersen, og jeg jobber omtrent 200 dager i året med en veldig spesiell oppgave: jeg dykker ned og samler plast fra havbunnen. Det handler ikke bare om den ene plastskoen eller den gamle fiskekroken – det er små og store biter som har ligget der i tiår. Noen plastnaser har nektet inn i sedimentene, andre flyter rundt som små monster som fanger fisk. Hver dag jeg dykker ned, ser jeg nye bevis på hvor mye søppel vi mennesker har sendt ut på havet. Min jobb er både å rydde, og å dokumentere hvor problemene er størst. Det håp jeg gir på er at når jeg kommer opp med dokumentasjonen, kan andre gjøre noe med det.

Hverdagen som plastsanker

En typisk dag starter med værvurdering og planlegging av dykkstedet. Vi velger områder basert på tidligere observasjoner, rapporter fra fiskere, og bare generelt hvor vi vet at mye plast samles. Jeg og en kollega forbereder dykkerutustning, og så går vi ned. I dypet – som regel 5–40 meter – begynner arbeidet. Vi bruker små nett og bokser for å samle inn plastdeler, som vi så frakter tilbake i dykkerkurven. Det høres enkelt ut, men det er både kroppslig krevende og følelsesmessig vanskelig. Du ser ned på graving som burde være fri for menneskelig søppel, men det er ikke det. Mange ganger finner jeg ting som må være fra 1980-tallet eller tidligere. Jeg tenker på hvilket menneske som kastet det, og hvorfor, og hvor lenge det har hengt rundt og skadet dyrene.

Tall og trender

Plastproblemet i havet vokser årlig. Selv om mange virksomheter og privatpersoner jobber for å redusere plast, blir det stadig sendt mer ut i verdenshavene. Norske dykkerorganisasjoner har gjort store innsatser, og på småskala gjør disse arbeidene en forskjell.

Historier fra dykkdypet

Jeg husker en gang vi fant en hele bys verdt av plastbærposer fra samme butikk – det var tydelig at et skip hadde mistet en container med dem en gang. En annen gang fant vi en barnelek som var i perfekt stand, bare litt slitt av salt. Jeg tenker alltid: hvis denne leken kunne snakke, hvilke barn ville den fortale om? En femtioåring dykkekollega av meg, Erik Håvard, sier det beste når jeg spør ham om meninger: «Vi dykker ikke fordi vi tror det løser problemet – vi vet at det ikke gjør det. Vi dykker fordi vi brenner for havet, og fordi hver bit som vi tar opp, ikke skal skade en fisk eller en fugl. Det er veldig enkelt.» Og det er det. Vi vet at løsningen må være at mennesker slutter å sende plast til havet i første omgang. Men inntil da, dykker vi.

"Vi dykker fordi hver bit som vi tar opp ikke skal skade en fisk eller en fugl."

Hvilken faktisk virkning har oppryddingen?

Det er en ærlig spørsmål: gjør det noe som helst? Vi har plukket opp omkring 50 tonn plast fra norske farvann på de siste fem årene. Det låter som mye, men når du vet at det sendes 20 000 tonn fra Norge alene hvert år, så er det et dråpe i havet – bokstavelig talt. Men det handler ikke bare om mengde. Hver dårlig fisk som ikke blir skadet av plastsopp, hver sjøfugl som ikke spiser plastbiter, hvert økosystem som forblir intakt – det teller. Og dessuten: opprydding skaper bevissthet. Når jeg publiserer bilder av hva jeg finner, blir mennesker sjokkert. De innser at havet ikke er en uendelig søppelkasse. Kanskje det er en såkalt dråpe som starter et barn på å tenke annerledes om plast.

Håpet ligger under vannet

Havet som jeg dykker ned i hver dag, er både vakker og tragisk. Jeg ser marine dyr som lever sitt beste liv, og jeg ser også desperasjonen når de møter plast. Min håp er at arbeidet mitt – og arbeidet til tusenvis av andre mennesker rundt verden – vil inspire til endring. Ikke sånn at vi kan slutte å dykke og samle plast, men sånn at vi ikke lenger trenger å. Inntil dess, skal jeg fortsette å dykke. Fordi havet som jeg elsker, fortjener bedre.