Frys og vind: Slik er det å seile på is under nordlysenes glans

Først frykten, så friheten

Det er februar, og jeg står på isen nord for Tromsø med frykt i magen og en seilduk over hodet. Under meg ligger 1,5 meter tykt is, og jeg er festet til en isbåt med tre seil som snupper vinden som en løve som har funnet sitt bytte. Rundt meg skinner nordlyene i svake grønne bølger over snøen, og hele verden virker tilgjengelig på denne isflaten.

Iskseiling er ikke en sport for svakhjertede. Det krever respekt for naturen, grundig trening og en slags villskap som ikke alle har. Men de som liker det, elsker det med en intensitet som er vanskelig å beskrive uten å ha opplevd det selv.

En kombinasjon av tradisjon og moderne teknikk

Iskseiling er et hybridfenomen som blander tradisjonell seiling med moderne kitesportsing, alt gjort på is i stedet for vann. Utstyret er minimalt – en isbåt (som ligner en liten treningsbody med seilduk), isbørter for manøvrering og klær som tåler minusgrader.

Kroppen må være varm, sinnet må være fokusert, og hånden må ha kontroll over både seil og retning. En erfaren iskeilere kan styre båten med subtile bevegelser, som en danser som vet hvor kroppen skal være før sinnet registrerer det.

Det er som å stå på kniven mellom to verdener – én med tradisjonell seiling, og én helt ny verden av frihet og fare.

Tall og trender

Iskseiling har vokst som sport i Norge de siste tiårene, særlig i Nord-Norge hvor forhold er ideelle.

Fra uerfaren til kontrollert kaos

Min første time på isen er både skummelt og oppløftende. Instruktøren, Kristian, viser meg hvordan jeg skal håndtere seilet, hvordan jeg skal stå, hvordan jeg skal bremse og hvordan jeg skal overleve dersom jeg mister kontroll. Etter 30 minutter glider jeg faktisk fremover på isen, og fryktfølelsen blir erstattet av ren adrenalin.

Det er ikke før etter tre timer på isen at jeg skjønner hva som gjør iskseiling så addiktivt. Det er kombinasjonen av presis kontroll, utfordring og naturelementene som skaper en flow-tilstand som få andre aktiviteter kan tilby.

Du er tett på døden hele tiden, men på en veldig realistisk og håndterbar måte.

Respekt for iskanten og naturens kall

Iskseiling er ikke uten risiko. Hver år oppstår ulykker, noen med alvorlige konsekvenser. Isen kan bryte, været kan skifte plutselig, og en feil kan få store konsekvenser. De erfarne iskeilerne som jeg møter, er alle ekstremt respektfulle overfor naturen.

De sjekker isen grundig, følger værmeldinger nøye, og vet nøyaktig hvor grensene går. En iskeilere uten respekt for elementene er en iskeilere som ikke blir gammel.

Det finnes en taus regel blant iskeilernes miljø: aldri kjør alene, og alltid tell før du starter – hvor er alle? Sikkerheten er ikke bare en regel, det er en kultur.

Når nordlyene danser og vinden synger

Det vanskeligste med iskseiling er kanskje ikke teknikken eller motet, men å akseptere at man er helt alene ute på isen med bare vinden og sin egen skjebne. Men det er også det som gjør det så magisk.

På en iskeilingskjøring under nordlyshimmelen, forsvinner stress, bekymringer og hverdagslivet. Det som gjenstår er du, isen, vinden og et lys som danser over himmelens burverk.

Jeg forlater Tromsø med blåmerker, kulde i bena og et hjerte fullt av respekt for iskeilernes verden. Det er ikke en sport jeg kommer til å bli ekspert i, men jeg kommer til å huske denne følelsen av frihet på is, under nordlyshimmelen, i resten av livet.