Essayet blomstrer på nytt i Norge

En kunstform som dør og blir reborn

Essayet var dødt. Eller det syntes sånn på 1990-tallet og 2000-tallet. I en verden av listicles, clickbait og Instagram-captions, hvem hadde tid til et 3000-ords essay fra en eller annen forfatter om sin egen erfaring eller observasjon?

Og så, rundt 2015-2016, startet noe å skje. Mennesker begyndte å lengte etter dypere innhold. Substack ble lansert—en plattform der forfattere kunne skrive langforms essays og folk kunne abonnere på dem. Og plutselig var essayet relevant igjen.

I Norge har denne trenden blomstret på en måte som få forventet. Norske essayister publiserer mer nå enn på tiår. Og en ny generasjon av unge skribenter oppdager essayet som sin kunstform. Det er en renessanse.

Hva er et essay egentlig?

Et essay er ikke et akademisk papir. Det er ikke en nyhetsartikkel. Det er en personlig, ofte refleksiv tekst hvor forfatteren utreder en idé, en erfaring, eller en observasjon.

Ordet kommer fra det franske essayer, som betyr «å prøve» eller «å eksperimentere.» Og det er akkurat hva essayet gjør—det prøver idéer, det stiller spørsmål, det reflekterer. Det behøver ikke å konkludere eller bevise. Det behøver bare å tenke.

Dette er hva som gjør essayet så mangfoldig og tilgjengelig. Du trenger ikke å være en akademiker eller en profesjonell forfatter. Du trenger bare noe du ønsker å utredes, og evnen til å tenke på siden av det.

Tall og trender

Essayet kommer ikke bare tilbake i antall, men også i diversitet av temaer og stemmer.

Hvorfor nå? Hvorfor essayet

En grunn er at det er motreaksjon mot overstimulering. I en verden av TikTok, push-varsler og konstant nyhetsstrom, er essayet en pause. Det sier: «Sett ned telefonen, les dette, tenk.»

En annen grunn er at essayet tillater nuansering. I en verden hvor du må «ta en side,» der alt er polarisert, tillater essayet å utforske motsigselser, usikkerhet og kompleksitet. Du trenger ikke å ha svar. Du kan bare tenke høyt.

Og en tredje grunn er at digital teknologi har gjort publisering tilgjengelig. Du trenger ikke en forlegger eller en redaktør. Du kan publisere direkte til dine lesere. Det har demokratisert essayet.

Nye stemmer, nye temaer

Norske essayister i dag skriver om alt. Fra filosofi (kunnskapsfilosofi, eksistensiell angst, klimaangst) til personlige (kjærlighet, tap, identitet) til politisk (demokrati, ulikhet, migrasjon). Essayet tillater hele spekteret.

En annen trend er at flere mennesker med minoritets-perspektiver bruker essayet for å snakke om sine erfaringer. Innvandrere som utreder hva det betyr å være norsk. Mennesker fra LGBTQ+ som snakker om identitet. Mennesker fra arbeiderklasse som utreder klassebivisshet. Essayet blir et verktøy for stemmer som ofte overses.

Og det er unge skribenter. Gen Z-forfattere som oppdager at de kan utforske idéer på sitt eget vilkår, uten at redaksjonelle filtere bestemmer hva som er relevant. Det oppleves som frigjørende.

Essayet går ikke et sted

Essayet er ikke en trend som kommer til å avdøe. Det er ikke som TikTok eller Snapchat—det er ikke en plattform eller et format som kan bli utdatert. Det er en kunstform som har vart i hundrevis av år, og det vil fortsette.

Hva som vil skje, er at essayet vil fortsette å utvikle seg. Vi ser allerede essayer kombinert med multimedialer—lydfiler, bilder, kanskje til og med interaktive elementer. Vi ser essayer som publiseres på unge plattformer og når uventet bredt publikum.

Og for Norge spesielt, at den norske essaystikken—fra klassikere som Henrik Ibsen og Daguerreotype-tenkere til dagens skribenter—er i blomstring. Hvis du liker å lese, og du liker å tenke, er nå en god tid å oppdage norsk essay.