Essayet er ikke død – det gjenvokser i 2027
Slik ser den korte tekstformen ut i framtiden – nye plattformer og nye forfattere
Essayistikk opplever en renessanse gjennom digitale plattformer og uavhengig publisering
Den korte tekstformen gjør comeback. Vi ser på hvordan essayistikken blomstrer i nye formater.
Essayets historie og betydning
Essayet er en tekstform som strekker seg flere århundrer tilbake. Det ble popularisert av Montaigne på 1600-tallet og blir regnet som en av litteraturens viktigste sjangre. Et essay er kort, personlig, og forspektet – det handler om en ide, et konsept, en erfaring, som forfatteren utforsker og reflekterer over. Det er ikke en rapport, ikke en artikkel, men en samtale mellom forfatter og leser.
I løpet av 1900-tallet blomstret essayet i aviser, magasiner, og samlinger. Forfattere som George Orwell, Joan Didion, Susan Sontag, og David Foster Wallace skrev essays som ble lest av millioner, som formet publikums oppfatninger, og som ble studert i skoler og universiteter. Essayet var en sentral del av kulturdebatten.
Men fra omkring år 2000 begynte essayets dominans å falme. Magasiner gikk konkurs eller migrerte til web. Aviser kuttet deres essayist-spalter. Clickbait-kulturens korte, sensasjonsbaserte overskrifter gjorde lange, refleksive essays mindre populær online. Mange trodde essayet var dødt – erstattet av blogposter, tweets, og TikTok-videoer.
Essayets tilsynelatende død
Fra omkring 2005 til 2020 var der et åtte- til tiårsperiode hvor essayet ble mindre synlig. Utgivere fokuserte på selvhjelpsbøker, beståelser, og politisk polemikk. Akademiske magasiner som The Believer og Harper's fortsatte å publisere essays, men deres sirkulasjon krympet. Personlige blogger blomstret, men disse var ofte mer dagbok-lignende enn essayistiske – mindre struktur, mindre bearbeiding.
Der var også en kritikk at essayet, når det fortsatt ble skrevet, var blitt et domene for velutdannete, velstyrte mennesker – overveiende hvite menn og kvinner fra priviligerte bakgrunn. Essayet ble oppfattet som «snobbert» eller elitistisk. Yngre skribenter, spesielt fra marginaliserte grupper, fant at essayet ikke var deres form.
I 2020 så det ut som at essayet var definitivt erstattet av andre former. Podkaster var vokst. YouTube-videoer var dominerende. Sosiale medier-posters og lange-form tweets var hvordan folk delte tanker. Essayet – denne rolige, refleksive, 4000-ords formet – hadde virket antikvert.
Substack-revolusjonen
Da kom Substack i 2017, og alt endret seg. Substack er en email-basert plattform hvor forfattere kan publisere lange essayer direkte til sine abonnenter, og få betalt for det. I stedet for å måtte håpe at en redaktør ville publisere sitt essay, kunne forfattere direkte bygge sitt publikum. Og det viste seg at der var mye publikum som ville lese lange, refleksive essayer – så lenge de var gode.
Plutselig var «Paid Substack»-abonnenter en reell ting. Tusenvis av skribenter på Substack tjente godt – noen tjente hundretusenvis av kroner i året. Og det var ikke bare politiske analytikere eller teknologi-skribenter; der var historieskrivere, lyrikere, forfattere som skrev om mat og reiser, forfattere som skrev om deres personlige liv. Diverse, interessante mennesker kunne finne sitt publikum.
Substack ble en katalysator. Der oppstod andre plattformer – Ghost, Patreon, Beehiiv – som tillatt forfattere å publisere og tjene penger direkte. Tradisjonelle magasiner slo tilbake ved å publisere lange essays online. Medium, som hadde startet som en plattform for alle, justerte sitt modell for å fremme lange essays. Plutselig var essayet igjen aktuelt og levedyktig.
Ny mangfold av stemmer
En av de mest interessante tingene som skjedde med essayistisk renessanse var at nye stemmer kommet inn. På Substack og andre plattformer skriver mennesker fra alle kilder – fra alle kontinenter, fra alle sosiale lag, fra alle profesjoner. Der er essays av ingeniører, leger, kunstnere, aktivister, som aldri ville ha blitt publisert i tradisjonelle magasiner.
Der er essays på dusin ulike språk. Der er essays som kombinerer refleksjon med storytelling, med journalistikk, med lyrikk. Der er Black essayists som skriver om rasse, kvinnelige essayists som skriver om feminisme, LGBTQ+ essayists som skriver om identitet – stemmer som ble marginalisert i den tradisjonelle magasin-verden.
Mangfold har også gjort essayformen mindre snobbet. Der finnes essays om reality-TV, om sosiale medier, om video-spill – ikke bare «høy kultur». Essayet har demokratisert seg selv, og blitt en form hvor stort og småt kan bli utforsket med samme seriøsitet og stil.
Nye former av essayistikk
Den moderne essayistikk tar også nye former. Der er «long-form journalism» som blender essay med reportasje – forfatteren gjør research, intervjuer kilder, men presenterer det gjennom en personlig, reflektiv linse. Der er essays som bruker bilder eller videoinnebygging (mulig gjennom digitale plattformer). Der er «serial essays» som utspiller seg over flere episoder, som en moderne variant av «Letters to a Young Poet.»
Podkaster har også adoptert essayistisk form – lange audio-essays hvor en stemme snakker direkte til lytteren. Noen av de beste podkast-episodene, fra «Radiolab» til «This American Life,» er essayer i lydform. Der er også «video essays» på YouTube, der forfattere bruker visualer for å støtte deres refleksjoner.
Vi ser også en blending av essay med annet innhold. Forfattere deler essays som samlet med illustrasjoner på Instagram, som tweets med utfyllende essay-lenker, som TikToks som refererer til lengre essays. Essayeten flyter på tvers av plattformer, ikke isolert i magasin.
Hva kommer neste for essayet?
Hvis en ting har blitt klart i 2024-2026, er det at mennesker aldri slutter å ville lese. Ikke alle vil lese – noen foretrekker video, podcast, eller andre media. Men der er millioner som liker å sitte ned og lese en 4000-ords essay av noen som tenker dypt om et tema som interesserer dem.
Framtiden for essayet vil sannsynligvis være fragmentert. Der vil være tradisjonelle magasiner som publiserer essayer. Der vil være Substack-abonnenter som betale for direkte tilgang til favoritt-forfattere. Der vil være YouTube-kanaler og podcaster. Der vil være AI-assisterte plattformer som muligens gjør det enda enklere å publisere og distribuere.
Det viktigste er at essayet, som form – personlig, reflektiv, utforskende – her ikke til å dø. Mennesker søker etter meningsfull innhold, ikke bare underholdning. De søker etter mennesker som har noe å si. Og essayet, i alle sine former, er den mest direkte måte å snakke fra hjerte til hjerte, fra hjerne til hjerne. Så lenge mennesker vil tenke og reflektere og dele, vil essayet overleve.
Ofte stilte spørsmål
Hva handler «Essayet er ikke død – det gjenvokser i 2027» om?
Den korte tekstformen gjør comeback. Vi ser på hvordan essayistikken blomstrer i nye formater.
Hva bør du vite om essayets historie og betydning?
Essayet er en tekstform som strekker seg flere århundrer tilbake. Det ble popularisert av Montaigne på 1600-tallet og blir regnet som en av litteraturens viktigste sjangre. Et essay er kort, personlig, og forspektet – det handler om en ide, et konsept, en erfaring, som forfatteren utforsker og reflekterer over. Det er ikke en rapport, ikke en artikkel, men en samtale mellom forfatter og leser.
Hva bør du vite om essayets tilsynelatende død?
Fra omkring 2005 til 2020 var der et åtte- til tiårsperiode hvor essayet ble mindre synlig. Utgivere fokuserte på selvhjelpsbøker, beståelser, og politisk polemikk. Akademiske magasiner som The Believer og Harper's fortsatte å publisere essays, men deres sirkulasjon krympet. Personlige blogger blomstret, men disse var ofte mer dagbok-lignende enn essayistiske – mindre struktur, mindre bearbeiding.
Hva bør du vite om substack-revolusjonen?
Da kom Substack i 2017, og alt endret seg. Substack er en email-basert plattform hvor forfattere kan publisere lange essayer direkte til sine abonnenter, og få betalt for det. I stedet for å måtte håpe at en redaktør ville publisere sitt essay, kunne forfattere direkte bygge sitt publikum. Og det viste seg at der var mye publikum som ville lese lange, refleksive essayer – så lenge de var gode.
Hva bør du vite om ny mangfold av stemmer?
En av de mest interessante tingene som skjedde med essayistisk renessanse var at nye stemmer kommet inn. På Substack og andre plattformer skriver mennesker fra alle kilder – fra alle kontinenter, fra alle sosiale lag, fra alle profesjoner. Der er essays av ingeniører, leger, kunstnere, aktivister, som aldri ville ha blitt publisert i tradisjonelle magasiner.
Hva bør du vite om nye former av essayistikk?
Den moderne essayistikk tar også nye former. Der er «long-form journalism» som blender essay med reportasje – forfatteren gjør research, intervjuer kilder, men presenterer det gjennom en personlig, reflektiv linse. Der er essays som bruker bilder eller videoinnebygging (mulig gjennom digitale plattformer). Der er «serial essays» som utspiller seg over flere episoder, som en moderne variant av «Letters to a Young Poet.»
Redaksjonell merknad: Dette innholdet er utarbeidet av Norsk Næring med hjelp av kunstig intelligens og kvalitetssikret av redaksjonen. Informasjonen er ment som generell veiledning og erstatter ikke profesjonell rådgivning. Feil eller unøyaktigheter? Kontakt oss på help@norsknæring.no.
