Slik er det å leve under EU-lovgivning i Norge

Vi er med, men ikke medlem

Norge er ikke medlem av EU, men gjennom EØS-avtalen (Europeisk Økonomisk Område) følger vi det meste av EU-lovgivningen. Det betyr at når EU sier «alle bedrifter må følge GDPR», så gjør norske bedrifter det også.

For de fleste mennesker betyr det ikke så mye. Du merker det når en nettside spør om du vil godta cookies, eller når det blir vanskeligere å dele data med USA enn med Sverige.

For næringslivet, spesielt små bedrifter, kan det være en hodepine. Vi møter fem mennesker som lever med disse reglene daglig.

Arbeidsgiveren som må følge fransk timelov

Kristin jobber for et italiensk tech-selskap med kontor i Oslo. Da selskapet ble pålagt GDPR-reglene, måtte de endre hvilke data de kunne lagre om de ansatte.

"Plutselig kunne vi ikke lenger lagre hvilken religionen ansatte hadde," sier hun. "I Italia ville det vært helt naturlig for å organisere møter, men under GDPR er det sensitiv persondata."

Selskapet måtte omstrukturere databasene sine bare fordi noen av de ansatte satt i Norge og EU-reglene gjaldt. "Det var dyrt, men det var greit når vi først skjønte det. Nå funker det fint."

Tall og trender

EØS-avtalen påvirker omkring 30 prosent av norsk lovgivning. De fleste av disse reglene handler om marked, konkurranse og forbrukerbeskyttelse. Den mest påvirkende er GDPR.

Familien som krysser grensen

Anders og Inger bor i Sverige, men hans foreldre bor i Hallingdal. De møtes hver tredje uke, og åpner sine kalendre og filer over Dropbox.

"I Sverige er det strengere regler for hvor dine data kan lagres," sier Anders. "Jeg må bruke den svenske utgaven av Dropbox, som lagrer data i EU. En veninde bruker Google Drive som lagrer i USA, og hun hadde problemer med arbeidsgiveren sin fordi de måtte ha EU-datasentre."

For dem handlet det om å velge riktig synkroniseringsverktøy basert på hvor data kunne være. "Det virker unødvendig komplisert for folk som bare vil dele familiebilder," sier Inger.

Småbedriftseieren som måtte ansette jurist

Knut driver en liten matproduksjonsbedrift som selger online til hele Europa. Han var aldri spesielt opptatt av juridiske ting, til EU-regelverket endret seg.

"Plutselig måtte alle mattilvirkkere ha dokumentasjon av alt. Hvor kommer ingrediensiene fra, når ble de innsamlet, hvordan ble de behandlet," sier han.

Han måtte ansette en juridisk konsulent som bruker 10 timer per uke på å sette seg inn i EU-reguleringer og passe på at han handlet rett. "Kostnadene gikk fra sånn jeg raner mye, men det er det som kreves hvis jeg skal selge i Sverige."

De viktigste reglene for nordmenn

**GDPR** — Beskytter persondata. Alle bedrifter og organisasjoner må håndtere data sikkert.

**Matforordningen** — Alle matvarer som selges i Norge må følge EU-standarder for kvalitet og sikkerhet.

**Kjemikaliedirektivet** — Alt fra fargeblanding til industrikjemikalier må følge reglene.

**Energidirektivet** — Produksjon og distribusjon av energi må følge felles regler.

**Arbeidsmiljøloven** — Mange regler om helse, sikkerhet og arbeidsvilkår kommer fra EØS.

**Forbrukerbeskyttelse** — Regler om prisinfo, returrettigheter og forbrukervern kommer fra EU.

Norge sitter ved bordet, men stemmer ikke

Det merkelige er at Norge må følge disse reglene, men har ingen stemmerett når de blir laget. "Vi sitter ved forhandlingsbordet og kan si hva vi mener, men når EU har bestemt seg, må vi følge det," sier Stine Helland, som er EØS-jurist.

For noen virksomheter er dette en fordel. De trenger bare å programmere systemer som oppfyller EU-reglene, og så funker det over hele området.

For andre, spesielt små bedrifter, blir det regelsypenskap og byråkrati som bare var der for å være der. Men sånn er det når du er del av en integrert marked uten å være medlem av den politiske strukturen som styrer det.