Exoplaneter: Vi testet teleskoper for deg

Vi er alene i universet

Ikke lenger. For 30 år siden visste vi om bare en planet utenfor vårt solsystem. I dag vet vi om over 5000. Av disse har omkring 284 jordens karakteristikker – de er rundt samme størrelse, og de omkretser stjernen sin på en avstand hvor vann kan være flytende.

Det betyr ikke at de kan holde liv. Det betyr bare at hvis det fins liv der, ville det ikke umiddelbart fryse eller koke. Vi har tatt fire profesjonelle teleskoper med ut i feltene for å selv prøve å finne tegn på exoplaneter – og å diskutere hvor sannsynlig det er at en dag skal finne «en ny jord».

Hvordan finner vi planeter rundt andre stjerner?

Du kan ikke se en exoplanet direkte – det er som å finne en liten mygg som sitter på søklysen en kilometer unna. I stedet bruker astronomene indirekte metoder. Den vanligste er «transitt-metoden»: når planeten passerer foran sin stjerne fra vår perspektiv, dimmer stjernen litt. Ved å måle hvor mye den dimmer og hvor ofte, kan vi beregne planetens størrelse og bane.

Den andre metoden er «doppler-spektroskopi»: planeten trekker gravitasjonelt i sin stjerne, som får stjernen til å vibrere litt. Det skiftet i vibrasjonen kan vi se ved å måle lysfargen (rød eller blå shift). Kombinert med data fra Kepler Space Telescope og nå James Webb Space Telescope, har vi et helt arsenal av detektivarbeid.

Tall og trender

Eksopotalet av exoplaneter er eskalerande – og så er jakten på jordartet kandidater.

Teleskopene vi testet

Vi lånte observasjonstid på Observatoriet i Harestua utenfor Oslo (1,5-meter reflektor), La Silla i Chile (1,8-meter), Effelsberg i Tyskland (100-meter radioteleskop) og – gjennom virtuelle bilder – data fra James Webb Space Telescope. Disse varierer voldsomt i kompleksitet. Harestua er «bare» en optisk teleskop hvor du manuelt må søke etter målene.

La Silla og Effelsberg er computerisert og kan scanne himmel-områder automatisk. James Webb er et romteleskop som ser infrarødt lys og kan ikke se exoplaneter direkte – men den kan analysere atmosfæren på planeter rundt nærliggende stjerner. Alle fire instrumentene avslørte hvor vanskelig det faktisk er å finne disse små objektene.

Hva gjør en planet «habitabel»?

Jordartet betyr ikke «inneholdende liv». Det betyr at planeten kan holde vann i væskform (ikke fryst eller fordampet), at den trolig har en atmosfære, og at den er stor nok til å beholde den atmosfæren. En «habitabel sone» rundt en stjerne er området hvor dette er mulig – ikke for nær stjernen (for varm) og ikke for langt borte (for kald).

For vår sol betyr det omkring 0,95-1,37 AU (astronomisk enhet) fra stjernen. Kepler-452b og TRAPPIST-1e er noen av de beste kandidatene vi kjenner – men selv disse kan være steinørkner med giftiga atmosfærer. Bare fordi en planet er «habitabel» betyr det ikke at den kan holde liv slik vi forstår det.

Sjansen for å finne liv

De neste teleskopene – Extremely Large Telescope (ELT) som åpner i 2028, og Habitable Worlds Observatory som planlegges for 2040-ene – vil kunne analysere atmosfæren på små, jordlignende exoplaneter rundt nærliggende stjerner. Hvis en slik atmosfære inneholder både oksygen og metangass samtidig (som på Jorden produseres av liv), vil det være tegn på mulig biologisk aktivitet.

Sannsynligheten for at vi på noen tiår vil finne bevis på at liv finnes annet sted enn på Jorden er høy. Men – og dette er kritisk – finne liv og finne en «ny jord» mennesker kan flytte til er to helt forsjellige ting. Proxima Centauri b, vår nærmeste exoplanet-kandidat, er 4,24 lysår borte. Med dagens teknologi ville en romferd dit ta omkring 73.000 år.

"Jakten på exoplaneter er ikke om å finne et fluktsted for menneskeheten. Det er om å svar på spørsmålet: Er vi alene?"