Koreansk kinokunst erobrer verden — ikke tilfeldig

Fra Parasite til verdensscenen

Det året var 2019. Parasite — en søtlig bitter-søt tragedie om klassekamp — vant Gullpalmen på Cannes og ble snart den første ikke-engelskspråklige filmen som vant Oscar for beste film. Verden så plutselig på Sør-Korea som en filmnasjong.

Fra då av har koreansk film og TV ekspandert eksplosivt. Squid Game brøt alle rekorder på Netflix. På denne tiden er koreansk kultur allestedsnærværende — og det er ikke tilfeldig.

Sjangere som nekter kategorier

Koreansk film nekter å bli låst inn i kategorier. En film som Parasite er samtidig thriller, tragedie, komedie og sosial kritikk. Den er både intim og episk. Det er dette som gjør koreanske filmer til verdensbegivenheter: de respekterer seernes intelligens.

Koreanske regissører blander sjangere ikke fordi det er trendy, men fordi virkeligheten er kompleks. En person kan være både et offer og en forbryter. En situasjon kan være både komisk og sørgelig.

En visuell signatur

Visuelt har koreansk film en signatur. Mørk, nøktern color-grading møter eksplosiv lys-bruk. Komposisjonen er ofte asymmetrisk, som om verden er skjev og ubalansert. Alt er designet for å gjøre seeren urolig, observant, engasjert.

Regissøren Bong Joon-ho bruker hvert element — farger, form, dybde — for å belyse klassekonflikter. Det er ikke subtil, men det er elegant. Hver bilde forteller historien som ordene ikke kan.

Tall og trender

Koreansk film har gjennomlevet en eksponensiell vekst i de siste årene. Tallene viser hvor kraftig denne transformasjonen har vært.

En filmkritikers perspektiv

Hva er det med koreansk film som gjør den så kraftig? Det er ikke bare teknisk dyktighet, selv om den er der. Det er at koreanske filmskaper skriver med et hjerte og en hjerne.

"Koreansk film handler ikke om smarte narrative tricks. Det handler om å se verden gjennom andres øyne — og finne at verden ikke ser ut som vi trodde."

Universal menneskelighet

Koreanske filmskaper skriver om menneskelighet. Krigen mellom klasser, skammen over fattigdom, håpet blant ungdom, smerten ved alderdom — dette er universelle erfaringer. En familie i Seoul som slåss for å overleve er ikke så annerledes fra en familie i São Paulo eller Stockholm.

Koreansk film ser på menneskelighet med både medfølelse og kritikk — og verden kjenner seg igjen. Det er grunnen til at Parasite vant Best Picture. Det er grunnen til at Squid Game begynte å snakke.