Absolutt vs relativ kunnskap

Spørsmålet som endrer alt

Du sitter og ser på en rød stol. Du vet det er rødt. Jeg ser på den samme stolen og vet også at den er rødt. Men er den rødt både i og for verden, eller bare rød for oss som mennesker? Hvis en stein så på den (hvis steiner kunne se), ville den være rødt? Er rødt en egenskap ved stolen, eller en egenskap ved vårt øye og hjerne som tolker lys?

Dette spørsmålet — som virker enkelt på overflaten — åpner opp til filosofiens dypeste grop. Det handler om sannheten, virkeliggheten, og om menneskets evne til å kjenne verden. Det handler, kort sagt, om absolutt mot relativ kunnskap.

Tall og trender

Hvor filosofi møter vitenskap og kultur:

To versjoner av virkeligheten

Lars Møller er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han har tilbrakt 30 år på å studere epistemologi — kunnskapsfilosofien. Platon mente at det finnes absolutte ideer eller former som er uforanderlige og universelle. For ham eksisterer «Rødt» som en abstrakt ide, uavhengig av den røde stolen eller ditt øye som ser den. Men moderne vitenskap mener noe annet. Einstein viste at tid og rom ikke er absolutte — de er relative.

"For Platon eksisterer 'Rødt' som en abstrakt ide, uavhengig av stolen eller ditt øye. Men for Einstein, tid og rom er relative."

Absolutt eller relativ? Historiens svar

I antikken og middelalderen var det viktig at det fantes absolutte sannheter. Gud visste alt, og logikken var universell. Så kom Kant og sa: vår erfaring av verden er filtrert gjennom vår mentale struktur. Vi kan aldri kjenne «tingene-i-seg-selv», bare tingene-som-de-fremstår-for-oss. Det var et stort steg mot relativismen.

Så kom det 20. århundre. Vitenskapen selv ble relativ. Einsteins relativitetsteori, Kvantemekanikk, sosial konstruktivisme — alle disse sagde at «sannheten» er avhengig av referanserammen din, eller din observatør-posisjon, eller din kulturelle kontekst. Det virket som at absolutt sannhet var blitt umulig.

Men venter — hvis alt er relativt, hvordan kan vi engang vite noe? Og hvis absolutt sannhet ikke eksisterer, hvordan kan vi si at det ikke eksisterer (for det ville jo være en absolutt påstand)? Dette er paradokset som plager filosofi i dag.

Moderne konsensus

I dag ser de fleste filosofer og vitenskapsmenn ut til å akseptere en mellomposisjon. Det finnes absolut sannhet — at verden eksisterer uavhengig av oss, at det finnes objektive fakta. Men vår tilgang til den sannheten er alltid filtrert gjennom våre verktøy, våre sinnesapparater, og våre rammer for tolking. Så sannheten er både objektiv og relativ på samme tid.

Matematikk og logikk virker absolutte — 2+2 er alltid 4. Men selv der er det filosofisk mulig å diskutere grunnlaget for hvorfor vi tror på tallsystemet. Og når det gjelder etikk, kultur, og estetikk, er relativismen mye sterkere — vi kan være relativt sikre på at det ikke finnes en absolut «riktig» måte å leve på.

Så hva betyr det for oss?

Det betyr at du samtidig kan være sikker på noen ting og ydmyk om andre. Vitenskap kan finne virkelige fakta — jorden er rundt, virus forårsaket plager, mennesker er biologisk like. Men hvordan vi tolker disse faktaene, og hva vi gjør med kunnskapen, er preget av vår kontekst, vårt verdisystem, og vår forståelse.

Det betyr også at vi bør være skeptiske til både fullstendig absolutisme («jeg vet definitivt sannheten») og fullstendig relativisme («intet er sant, alt er meninger»). Virkeligheten er mer nyansert. Noen ting er både sant og sant bare for deg, avhengig av perspektivet du tar. Og i en verden med så mange sannheter, er måten vi behandler hverandre kanskje den viktigste sannheten av alle.