Slik lærte jeg å leve ved å tenke på døden — en filosofisk reise

Min møte med døden

Det var en helt vanlig dag da det hitt meg. Jeg kjørte på E6, tenkte på det jeg skulle gjøre senere, og plutselig var det klart for meg: en dag skal jeg ikke være her. Og det gjør noe med deg. Det var ikke panik, det var mer som å få øynene åpnet for første gang.

Jeg var 34 år gammel, frisk, og hadde aldri tenkt på døden før — eller ja, jeg hadde, men ikke på en slik måte. Det var som om en filosofibok hadde kommet til live i bilen min. Jeg fulgte også realiseringen: at siden jeg skal dø, hva gjør jeg da egentlig med livet mitt?

Det utløste ikke en krise. Det utløste en søken. Og fem år senere sitter jeg her, og jeg har lest tusen ord om døden fra folk som kom før meg. Og jeg er ikke mer redd.

Stoisismens velkomst

Jeg startet med Stoikerne. Marcus Aurelius skrev en dagbok som het «Meditations», som var noen av det mest ærlig jeg noensinne hadde lest. Han var keiser av Roma og skrev til seg selv om at alt var forgjengeligt, at han skulle dø, og at det var greit.

Seneca skrev i brev: «Det er ikke at vi lever for kort. Det er at vi bruker mye av livet på å ikke leve det.» Han mente at hvis vi aksepterte at livet er kort, ville vi bruke det virkelig.

Stoisismen er ikke tristen — det er befrielse. Hvis du husker at du skal dø, prioriterer du annerledes. Du sier ja til tingene som betyr noe, og nei til tingene som ikke gjør det.

Memento Mori — husk at du skal dø

Det finnes en tradisjon som heter «Memento Mori» — latin for «husk at du skal dø». Det høres dystopisk ut, men det er faktisk det motsatte. Middelalderes munker brukte det ikke for å være deprimerte — de brukte det for å leve bedre.

Jeg startet å praktisere det. En gang i måneden setter jeg av tid til å tenke: jeg dør en dag. Og så tenker jeg: hva gjør jeg da disse ukene fremfor noe annet? Har jeg brukt tid på mennesker jeg elsker? Har jeg gjort noe som betyr noe?

Det gjør livet lysere. Det gjør at jeg sier ja til tingene som betyr noe. Det gjør at jeg kan si nei til tingene som ikke gjør det. Det er ikke at jeg er deprimert — det er at jeg er endelig frigjort til å velge.

Tall og trender

Antall mennesker som interesserer seg for filosofi og meningsspørsmål vokser raskt, spesielt blant unge.

Fra andre som tenker

Jeg snakket med filosofilærer Anna Berger som underviser eksistensialisme.

"Når ungdom først skjønner at de skal dø, blir de ikke deprimerte — de blir glad. De skjønner plutselig at valg betyr noe."

Å leve med døden

Fem år senere tenker jeg på døden omtrent hver dag. Det virker bizart å skrive det, men det er sant. Og det har gjort livet mitt helt annerledes.

Jeg stresser mindre over ting som ikke betyr noe. Jeg elsker mennesker rundt meg mer. Jeg gjør ting som skremmer meg, fordi jeg vet at ikke å gjøre dem er den eneste ekteste feil. Og jeg er mye gladere.

Døden er ikke motsatsen til livet. Det er den som gjør livet virkelig.