Døden: hva er det egentlig?

Det eneste sikre

Det er rart at vi bruker så lite tid på å tenke på døden, siden det er den eneste hendelsen som er 100 prosent sikker i livet vårt. Vi vet ikke om vi blir rike eller fattige, lykkelig eller ulykkelig, far eller barneløse – men vi vet at vi kommer til å dø. Likevel behandler vi døden som et forbigående tema, noe vi skal unngå å snakke om, i stedet for å møte det direkte.

Filosofer har gjort det motsatte. I over 2.000 år har de grublet på hva død egentlig er, hva det betyr for hvordan vi burde leve, og hvordan vi burde forholde oss til det faktum at livet vårt er avgrenset. Disse spørsmålene er ikke bare akademiske – de er grunnleggende for hvordan vi konstruerer mening i livet.

Når vi endelig møter døden direkte – enten vår egen eller andres – innser vi at vi aldri hadde noen ordentlig katalog for hvordan vi skulle føle oss eller hva vi skulle tenke. Og det er der filosofien kommer inn.

Fra antikken til moderniteten

En av de eldste og mest berømmede filosofiske påstandene om døden kom fra Epikur, som sa: 'Når jeg er, er ikke døden. Når døden er, er jeg ikke. Derfor møtes døden og jeg aldri.' Hans poeng var at vi kan ikke oppleve vår egen død fordi vi ikke er til når det skjer. Derfor skulle vi ikke være redd for det.

Men denne logikken fungerer ikke helt. Vi kan være redd for noe som ikke kommer til å være smertefull – og det fleste av oss er redd for døden selv om Epikurs argument burde trøste oss. Det viser at tanken på døden handler ikke bare om hva døden faktisk er, men hva idéen om døden gjør med oss mens vi lever.

Middelalders kristne filosofer, derimot, så døden som en overgang – ikke en slutt, men en begynnelse. Døden var møtet med Gud, og hvordan man døde – i nåde eller i synd – formet evig skjebne. Denne synsvinkel endret ikke det faktiske fenomenet, men endret menneskers emosjonelle forhold til det.

Eksistensialismen: å leve i lys av døden

De moderne filosofene som mest direkte adresserte døden var eksistensialstene, spesielt Martin Heidegger. Han hevdet at mennesket er det eneste dyret som vet at det skal dø, og at denne kunnskapen ('Sein-zum-Tode', væren-mot-døden) er grunnleggende for menneskelig eksistens.

For Heidegger var problemet at de fleste mennesker forsøker å glemme døden, å leve som om livet var uendelig, som om hver dag var lik forrige dag. Han kalte dette 'Angst' (ikke angst som vi vanligvis bruker ordet, men en dypere, eksistensiell angst). Han hevdet at autentisk liv krever at vi møter døden, aksepterer dens realitet, og lar denne kunnskapen forme hvordan vi lever.

Jean-Paul Sartre bygget på dette. Han mente at bevissthet om døden gjør oss frie – fordi hvis livet er avgrenset, betyr det at valgene vi gjør nå faktisk betyr noe. Vi kan ikke skyve ansvar fremover til en uendelig fremtid. Vi må ta eierskap for livet vi lever nå.

Tall som faktorer

Filosofiske spørsmål om døden har ført til konkrete sosiale endringer. Over de siste 50 årene har prisen på begravelser i Norge gjennomsnittlig vokst fra omkring 30.000 kroner til over 120.000 kroner. Samtidig øker andelen mennesker som velger kremering, som reflekterer endrede kulturelle og religiøse holdninger til kroppen etter døden.

Hvorfor er det viktig å tenke på døden nå?

I dag, når vi er omgitt av teknologi som lar oss unngå å møte døden direkte – vi ser ikke døden på TV uten å klikke på 'ikke vis igjen' – blir det lettere enn noen gang å unngå tanken. Men moderne psykologi viser at mennesker som tillater seg å møte tanken på døden faktisk rapporterer høyere livskvalitet. En studie fra Universitetet i Missouri fant at mennesker som regelmessig tenker på sin egen dødeligheit scorer høyere på livstilfredshet og rapporterer mindre angst og depresjon. Hvorfor? Fordi når du møter døden som en realitet, slutter du å stresse over småtting. Du begynner å spørre deg selv: 'Hva er virkelig viktig? Hva ønsker jeg å gjøre med tiden min?'

"Når du erkjenner at livet er avgrenset, innser du at det finnes ikke tid til å være ulykkelig på feil ting eller med feil mennesker."

Å leve i lys av døden

Å tenke filosofisk på døden er ikke deprimerende – eller det burde det ikke være. Tvert imot, det kan være frigjørende. Når du innser at tiden din er begrenset, innser du også at du må bruke den på noe som betyr noe for deg.

Dette er ikke argument for å ta ville risiko eller for å ignorere ansvar. Heideggers poeng var ikke at du skal leve som et vildt dyr før du dør, men at du skal leve autentisk – i samsvar med dine egne verdier, ikke med forventninger fra andre.

I en verden hvor vi blir bombardert med krav om å være produktive, å oppnå suksess, å ha alt – å møte døden filosofisk kan faktisk være radikal handling. Det er å si: 'Ja, jeg skal dø. Og fordi jeg skal dø, skal jeg leve på mine egne vilkår.' Det er kanskje det viktigste filosofi kan lære oss.