Fjellkjedenes fødsel — jordens monumenter

Fjellene som vokser dag for dag

Når vi ser på fjellene, tenker vi de er stabile, uforanderlige monumenter av steinen. Men geologisk sett er de i konstant bevegelse og forandring. Himalaya vokser fortsatt – omtrent 5 millimeter per år – fordi den indiske kontinenten skyver mot Eurasia og tvinger steinen oppover. Dette skjer fordi kontinentene flytter på store tektoniske plater som beveger seg over planeten som isflak på et hav.

En fjellkjede er resultatet av dette titantiske «støtet» når to kontinenter møtes. Steinen som skulle ligge på havbunnen blir kastet oppover, lagt i lag på lag, og brettes som papir under uimaginabel kraft. Over millioner av år bygger denne prosessen fjellkjeder som strekker seg over tusenvis av kilometer.

Tektonikkens kraft

Det finnes flere måter fjellkjeder oppstår på – og hver har sitt eget drama. Den vanligste mekanismen er kontinentkollisjon: når to kontinenter som flyter på tektoniske plater møtes, kan ingen av dem senke seg ned i mantelen (fordi begge er for lett). I stedet blir steinen i mellomrommet presset sammen, bretet, og skyvet oppover – som en autounlykke hvor metallet krøller opp.

En annen mekanisme er subuksjon – når en okeanisk plate glir under en kontinentalplatte. Dette oppstår for eksempel langs Stillehavskysten og skapte både Andesfjellene i Sør-Amerika og vulkanskjellene rundt Stillehavet. I denne prosessen varmes okeanisk bergart opp dypt nede, og materialet blir mindre tett og skyves oppover som en vulkanisk kjede. Norges egen Skandinaviske fjellkjede ble skapt både av kontinentkollisjon og av gamle subuksjonsprosesser.

Tall og trender

Fjellkjedenes vekst måles i millimeter og centimeter per år – men over millioner av år blir det bergkjeder kilometer høye.

Erosjon — motstandsspilleren

Det som er fascinerende er at mens fjellene vokser oppover, eroderes de raskt ned igjen. Regn, is, vind og bekker sliter konstant på bergarten. Himalaya er den høyeste fjellkjeden fordi vekstratene overgår erosjonsratene – den vokser raskere enn naturen kan rive den ned. Men andersteds, i eldre fjellkjeder som Appalachene i Nord-Amerika eller de gamla bergartene i Skandinavia, har erosjon over 300 millioner år gjort dem betraktelig lavere.

I Norges fjellkjede er det en fascinerende balanse. Tektonieken driver fjellvekst, men kalkalger på glasialer fra istiden ga fjellene et enormt «håresnitt» – flere kilometer av stein ble strippet av gjennom få millioner år av gletsjererosjon. Derfor ser vi today dramatiske U-formede daler og dype fjorder – remnantene fra da is, ikke bare regn, slet på berartet.

Geologens perspektiv

«Fjellkjeder er de mest dramatiske testamentene til planetens dynamikk,» forklarer geolog og fjellekspedisjonsforsker Eirik Nicolaysen fra Universitetet i Oslo. «Når du står på Galdhøpiggen og ser ut over Jostedalsbreen, er du vitne til kampen mellom oppbygging og nedbryting – og på menneskets tidsskala ser det ut til at fjellene vinner. Men geologisk sett, over 100 millioner år, eroderes de bare ned.'

"Fjellkjeder er de mest dramatiske testamentene til planetens dynamikk."

Hva betyr det for oss?

For privatpersoner som elsker fjellturer og utendørsaktiviteter, er det en beskjeden påminnelse om at naturen vi beveger oss gjennom, er på ingen måte statisk. Fjellene du vandrer i dag, er høyere enn for 10 000 år siden – noen millimeter høyere, men høyere likevel. Samtidig er de også yngre i geologisk forstand, på vei ned igjen etter å nå sitt høydepunkt i løpet av millioner av år.

Forståelsen av fjellkjedekiologien hjelper oss også å forstå hvor jordskjelv og vulkaner oppstår, hvor metalldepositum finnes, og hvordan klimaet påvirkes av fjellenes høyde. En fjellkjede som Himalaya påvirker vindmønstre og nedbør over halve Asia. Å forstå fjellenes fødsel er å forstå jord og menneskets plass på den.