Kriminaliteten som ikke fant sted

Mennesker som ikke endte opp i fengsel

Ove Ervik arbeider for Oslo politidistrikt. Hans jobb er ikke å fange kriminelle – det er å forhindre at mennesker blir det. Han møtes med unge mennesker på gaten som er «risiko,» det vil si: de har lite utdanning, bommet på jobben, og har venner som selger narkotika. De er et år unna kriminalitet.

Hans program – kalt «OpStart» – tilbyr dem utdanning, jobb, og en coach som følger dem daglig. Det krever ikke at de skal bli «gode mennesker» over natten. Det krever bare at de stiller opp, og at Ove stiller opp for dem. «Det viktigste budskapet er: noen bryr seg,» sier han.

Over de siste 20 årene har Norge gått fra å fokusere på straff til å fokusere på forebygging. Det var ikke alltid sånn.

Fra straff til forebygging

På 1980-tallet og 1990-tallet var Norge som andre vestlige land: tøff på krim, lange fengselsstraffer, få spørsmål om rehabilitering. Men etterhvert skjønte politikere at det ikke fungerte. Folk som kom ut av fengsel, gjorde det samme igjen. Pengebruken var enorm, og resultatet var null.

Noen progressive politikere og kriminologer spurte: hva om vi prøvde det motsatte? Hva om vi fokuserte på å holde mennesker ut av fengselet ved å gi dem det de faktisk trengte – utdanning, jobb, mennesker som bryr seg?

Det tok tid. Men i dag har Norge noen av verdens beste resultater når det gjelder ikke-gjentatt kriminalitet. Kun 20 % av mennesker som sitter i fengsel, gjør det igjen. I USA og Storbritannia er tallet over 50 %. Forskjellen: Norge fokuserer på menneskene, ikke straffene.

Tall og trender

Kriminaliteten i Norge har faktisk gått ned over de siste 20 årene, selv om det ikke føles sånn når du leser nyheter. Det skyldes blant annet at forebyggingsprogrammer fungerer.

Bevis på at det fungerer

Marian var 19 år gammel og solgte narkotika da han møtte Ove Ervik. Han hadde ikke fullført skolen, hadde bare dårlige venner, og så ingen vei ut. Ove tilbød ham plass i et treningsopplegg i stedet for anmeldelse. Marian stud opp og tok det. Tre år senere hadde Marian fullført videregående, var i gang med en lærlingjobb innen elektrikk, og levde et liv uten narkotika.

"Hvis Ove ikke hadde møtt meg den dagen, ville jeg sittet i fengsel i dag. Eller verre. Noen enkle mennesker som sa: "Vi tror på deg," reddet livet mitt."

Hvordan forebygging fungerer

Det finnes flere modeller for forebygging. Den ene er «early intervention» – å finne barn og unge som er på villspor og tilby dem hjelp tidlig. Den andre er «harm reduction» – å møte mennesker der de er (på gaten, bruker narkotika) og tilby dem reduksjonsprogrammer i stedet for å straffere dem. Den tredje er «reintegration» – å hjelpe mennesker som har sittet i fengsel, til å komme tilbake til samfunnet.

Alle disse modellene har empirisk bevis for at de fungerer. Det betyr at de reduserer gjentatt kriminalitet, sparer penger, og gir mennesker en andresjanse. For Ove betyr det at hans jobb – som det var umulig å forsvare 30 år siden – nå er mainstream.

Det betyr også at hver gang en ung mann eller kvinne velger å gå i skolen i stedet for å selge narkotika, så er det kriminaliteten som ikke fant sted. Det er svært vanskelig å lage nyheter om.

Hva som gjenstår

Ove Ervik er ikke optimistisk – han er realistisk. Han vet at forebygging fungerer, men at mange mennesker fortsatt tror at straff er løsningen. Han vet også at forebyggingsprogrammer ikke løser alt – hvis jobber, boliger, og en god oppvekst ikke finnes, så er det vanskelig å stanse kriminalitet.

Det han håper på er at flere kommuner og fylker følger Oslos eksempel. At de investerer i forebygging i stedet for fengsel. At de forstår at å hjelpe ein menneske å få en jobb er billigterre og bedre enn å låse dem inn.

Og muligens, over tiden, vil flere mennesker som kunne ha sittet i fengsel, i stedet få muligheten til å bli det som Marian – en person som betaler skatt, betyr noe for samfunnet, og lever et liv som verdifult.