Forsvarsindustri: Tradisjonell vs. dual-use

To modeller, to perspektiver

Forsvarsindustrien opererer under to grunnleggende modeller: tradisjonell militær teknologiutvikling og «dual-use» — produkter som kan fungere både militært og sivilt. Disse modellene har svært ulike økonomier, reguleringer og etiske implikasjoner. Den tradisjonelle modellen fokuserer på spesialiserte militære behov: kampfly, missiler, forsvarssystemer som ikke har noen sivil funksjon. Dual-use er annerledes — det handler om teknologi som GPS, droner, kryptering, AI-systemer som har både sivil og militær anvendelse. For Norge, som alliert land med omfattende forsvarssamarbeid, er begge modeller relevante og økonomisk viktig.

Tall og trender

Norges forsvarbudsjett øker hvert år og var på 103 milliarder kroner i 2024. Av dette går en betydelig del til innkjøp av forsvarsteknologi. Dual-use produkter utgjør en voksende andel av teknologikjøpene, særlig innenfor IT, droner og sensorsystemer. Norge er også en betydelig eksportør av forsvarsteknologi — både tradisjonelle våpensystemer og dual-use løsninger.

Tradisjonell militær teknologi — spesialisert og regulert

Tradisjonell forsvarsprodukter er designet fra bunnen av for militær bruk. Tenk F-35 kampfly, påle-missilsystemer, eller avanserte radarer. Disse systemene er svært spesialiserte, kostnadsintensive, og typisk flere år i utvikling. Reguleringa er streng: både teknologi og eksport underlegges militær lisensering og internasjonale avtaler. En fighter-jet kan koste 10+ milliarder kroner over levetid. Fordelen er at systemene kan optimeres helt til militært bruk. Ulempen er kostnad, lange udviklingskykler, og at teknologien blir mer og mer monopolisert av få store leverandører. Norge innkjøper mye tradisjonell teknologi fra allierte: USA, Sverige, Tyskland.

"Tradisjonell forsvarsteknologi handler om å møte svært spesifikke operative behov."

Dual-use: Sivil teknologi med militær potensial

Dual-use teknologi er det motsatte: det starter som sivil teknologi som deretter også kan brukes militært. Eksempler inkluderer GPS (opprinnelig militær, nå sivil), droner (hobbymarkeder og industriell bruk, men også militær), kryptering (bankaktkryptering og militær bruk), AI-systemer, og sensorsystemer. Fordelen er at utviklingskostnadene deles mellom sivil og militær sektor, noe som senker kostnaden. Innovasjonsraten kan også være høyere fordi det sivile markedet driver teknologisk fremgang. Ulempen er at det er vanskeligere å kontrollere spredningen: en droneprodusentent som selger til sivilbruket kan potensielt også selge til motstandere. Dette krever streng eksportkontroll og multilateral enighet om restriksjoner.

Norges rolle i begge modeller

Norge er involvert i begge modeller. Vi innkjøper både tradisjonell forsvarstek nologi (F-35 kampfly fra USA) og dual-use teknologi (sensorsystemer, cyber-forsvar, droner). Vi er også eksportør: norske bedrifter som Kongsberg Gruppen og flere små spesialiserte bedrifter produserer både tradisjonell teknologi og dual-use systemer som eksporteres. Norges medlemskap i NATO gir oss større frihet til å dele og eksportere teknologi til allierte.

Framtiden: Integrering og etikk

Framtiden ser ut til å være mer integrering av sivil og militær teknologi, særlig innenfor AI og autonome systemer. Dette skaper både muligheter (raskere innovasjon, lavere kostnad) og dilemmaer (hvem kan få tilgang, etisk bruk av AI i våpen). Norge må navigere både som innkjøper og eksportør, og balansere militær effektivitet med etiske hensyn. Debatten om dual-use teknologi vil intensiveres i årene framover, særlig rundt autonome våpensystemer.