Fra Sputnik til Luna: Romkappløpets fedreland og den første månefaren

Bakgrunn for romkappløpet

Romkappløpet var ikke primært om vitenskap – det var om politisk dominans under den kalde krigen. Med atomvåpen og militærteknologi som det underliggende tema, ville både USA og Sovjetunionen demonstrere sitt teknologiske og ideologiske overtaket ved å oppnå milepæler i verdensrommet.

Etter andre verdenskrig hadde begge nasjonene rekruttert tyske rakettforskere. Wernher von Braun, som hadde designet V-2-raketten for Nazi-Tyskland, ledet NASA's Apollo-program, mens Sergei Korolev ledet det samtídige sovjetiske romfartsprogrammet.

Både Amerika og Sovjet-unionen var overbevisst om at å kontrollere verdensrommet var nøkkelen til å kontrollere verden. Satellitter kunne brukes til militær overvåkning, og raketter som sendte objekter til verdensrommet kunne teoretisk levere atomvåpen hvor som helst på jorden.

Sputnik og de første årene

4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen en 84 kilogram tung metallsfære kaldt Sputnik 1 inn i bane rundt jorden. Den var utstyrt med en enkel radiosender som sendte beep-signaler som kunne mottas av radioamatører rundt om i verden. Det var et enormt eksperiment som endret verdens oppfattning av teknologi.

For amerikanere var det sjokk. Koldkrigparanoia forsterket seg. Hvis Sovjet-unionen kunne sende en satellitt rundt jorden, kunne de også sende atomvåpen. Regjeringen under Eisenhower ble raskt kritisert for å ha tillatt at Sovjet-unionen kom først.

En måned senere sendte Sovjet-unionen Sputnik 2, som veide 1100 kilo og bar et levende vesen – en hund ved navn Laika – i bane. Selv om Laika ikke overlevde, demonstrerte det at Sovjet-unionen hadde raketter kraftig nok til å sende levende organismer til verdensrommet.

I USA mobiliserte man raskt. President Eisenhower etablerte NASA (National Aeronautics and Space Administration) i 1958. Teknologer begynte planlegging for et omfattende romfartsprogram. Det var klart at denne kampen ville bli lang.

USA's svar og Apollo-programmet

I 1961, da JFK ble president, var det Sovjetunionen som fortsatt var i forkant. Yuri Gagarin var blitt det første mennesket i verdensrommet 12. april 1961, en seier som sendte sjokk gjennom den amerikanske politiske og vitenskapelige verden.

Men JFK så en mulighet. Han utfordret landet offentlig: USA skulle sende mennesker til månen og få dem hjem igjen før slutten av tiåret. Det var en dristig, nesten umulig uttalelse – men det mobiliserte nasjonen. Kongressen bevilget enorme midler til NASA, og Mercury- og Gemini-programmene ble raskt igangsatt.

Apollo-programmet var en ingeniørmessig bedrift av enorm omfang. Det kreves å bygge raketter som kunne løfte mennesker fra jorden til månen – 384 000 kilometer unna – og få dem trygt tilbake igjen. Teknologien var ikke tilgjengelig; det måtte oppfinnes.

Tall og trender

Romkappløpet var en massiv investering som påvirket både vitenskap og samfunn.

Månelandingen og konsekvenser

20. juli 1969 landet Apollo 11 på månen. Neil Armstrong var det første mennesket som satte sin fot på et himmellegeme utenfor jorden, fulgt av Buzz Aldrin. For mennesker overalt på jorden var det et øyeblikk av enighet – her var noe som hele arten kunne være stolt av.

Men romkappløpet endte ikke med Apollo 11. Fem flere Apollo-oppdrag landet på månen fram til 1972, med totalt 12 mennesker som gikk på månens overflate. Etter det stoppet det nærmest plutselig, da interessen og finansieringen avtok.

I dag, over 50 år senere, er det ikke menneskelig tilstedeværelse på månen lenger. Men arven fra romkappløpet er enorm: GPS, værsatellitter, romteleskoper, og telekommunikasjonsteknologien som hele vår moderne verden er bygget på – alt stammen fra den innovation som drev romkappløpet.

Fra en romhistoriker

En anerkjent ekspert på romfartens historie deler sitt perspektiv.

"Romkappløpet var ikke egentlig om romfart – det var om menneskelige drømmer og vilje til å oppnå det umulige. Det som er interessant er at både USA og Sovjet-unionen presterte mirakler av ingeniørkunst under ekstrem press."