Istidenes testament: Fra fjell til fjord

Istidene – det større bildet

En istid er en periode hvor temperaturen på Jorden er mye lavere enn normalt, noe som fører til omfattende gletsjerspreading fra polene og høyfjellsområder. De siste 2,5 millioner år har Jorden vært preget av gjentatte istider, med varmere perioder mellom (som vi befinner oss i nå). Hver istid varte gjennomsnittlig 100.000 år, mens de varmere periodene – såkalte interglasiale perioder – varte rundt 10.000 til 20.000 år. Dette mønsteret har gjentatt seg mange ganger, og hver syklus har etterlatt sitt preg på landskapet.

Under istidene senket havnivået med opp til 120 meter fordi enorme mengder vann ble bundet opp i iskappen. Dette skapte helt nye landmasser som i dag ligger under vann, og åpnet nye migrasjonsmuligheter for dyr og mennesker som kunne vandre over landbruer som nå ikke eksisterer lenger. Mennesker som levde for 20.000-40.000 år siden kunne gå fra dagens Europa til dagens Amerikas østkyst tørrskodde.

Det var ikke én istid som dominerte verden, men flere – og de påvirket forskellige deler av verden på ulikt måte. Norge, som ligger høyt og langt nord, ble særlig sterkt påvirket av istidenes massive iskapper. Landet ble praktisk talt ugjestelig for mennesker og dyr under istidenes toppunkt, og koloniseringen måtte vente til isen trakk seg tilbake.

Norges lange ishistorie gjennom millioner av år

Norge har vært dekket av store iskapper fire ganger de siste 800.000 år, med den mest bemerkelsesverdige perioden værende Weichsel-istiden, som sluttet for omkring 11.700 år siden. I løpet av denne perioden var det meste av Norge dekket av isbreer som var flere kilometer tykke. Denne isen gikk helt ned fra Barentshavet i nord til de danske grensene i sør, og på sitt maksimum dekket det også områder langt ute på kontinentalsokkelen.

Den siste istiden etterlot seg massive mengder grus, stein og materiale når den smeltet raskt over en periode på noen tusen år. Dette materialet, kalt morenestoff, ble transportert av istiden og lagret i ulike mønstre som vi fremdeles kan se i landskapet i dag. Noen steder dannet det store morenedemninger som nå fungerer som vatnsdivisorer, andre steder spredte det seg ut som større sandsletter som mennesker siden brukte til jordbruk og bosetting.

Etter at istiden endte, steg landet seg gradvis igjen – et fenomen som kalles landhevning eller isostatisk heving. Dette skyldes at Jordens skorpe var presset ned av istidenes enorme vekt, og når isen forsvant over et par tusen år, tok landet seg opp igjen. Denne prosessen pågår fremdeles i Norge i dag, og noen steder i Nord-Norge stiger landet omkring 1 centimeter per år. Dette har praktiske konsekvenser for infrastruktur og fiskerigrenser.

Hvordan isen formet dagens landskap i detalj

Istidenes mest synlige arv i Norge er fjordene – de dype, V-formede dalene som går rett inn i havet som som kniver som stikker ut fra et brød. Disse ble dannet av tunge gletsjer som langsomt gravet seg nedover fra fjellet over titusener av år. I motsetning til elver som skaper V-formede eller trangere daler, skaper gletsjer brede, dype U-formede daler fordi isen presser like mye på sidene som på bunnen. De største norske fjordene som Sognefjorden, Hardangerfjorden og Geirangerfjorden kan være over 1000 meter dype.

Bergen, Oslo-området og hele Østlandet har karakteristiske drumlin-bakker – lang-strakte, avlange formasjoner som peker i retningen hvor isen flyttet. Disse danne mønstre som kan ses fra luften og er særlig tydelig i Hadeland og Toten. Mindre og mindre elvedale, som man ser mange steder i Norge, ble også formet av mindre gletsjer under den siste istiden. De høyplatåer i Norge som Hardangervidda og Dovre dannet seg hvor gletsjer som var tykkest og kullest strømmet ned fra.

Hver av disse landskapsformene forteller en detaljert historie om hvor isen gikk, hvor sterk den var, og hvor lenge den holdt seg. Geologer kan lese disse historiene som vi leser en bok, og de forteller oss om klimaet for hundretusener av år siden. Moderne kartlegging ved hjelp av LiDAR-teknologi har avdekket enda flere detaljer om disse formasjoner.

Dyrenes migrasjon og tilpasning til ny verden

Da istiden sluttet, måtte dyrene og plantene rekolonisiere landet. Reinsdyr, moskus og andre store herbivorer kom fra sør og fra områdene som ikke var iset, og spredte seg nordover som isen trakk seg tilbake over tusenvis av år. Denne prosessen tok omtrent 5000-6000 år fra istiden sluttet til landskapet var tilnærmet fullt rekolonisert. Mennesker fulgte etter byttet sitt, og da isen hadde trekt seg tilstrekkelig, kunne mennesker bosette seg permanent i Norge for første gang etter istiden.

Plantene kom tilbake i distinct bølger – først pionerplanter som kunne gro på de nakne steinene og gravelen, deretter mindre trær og busker, til slutt større treslag. Det var en gradvis overgang fra tundra-miljø til skogsmark slik vi kjenner det i dag. Denne prosessen er dokumentert gjennom pollenanalyse av torv og sedimenter som arkeologer og paleobotanikere har samlet inn fra områder over hele Norge.

Noen dyr som var tilpasset istidsklima, som ulv og bjørn, kunne fortsette å leve i Norge da klimaet ble varmere ved å trekke seg høyere opp i fjellene eller dypere inn i skogene. Andre, som mammut og ulvehest, forsvant helt fordi de var spesialisert på de kalde forhold og manglet steder å flykte til. De som overlevde må ha kunnet tilpasse seg raskt til det nye klimaet, eller så var det mennesker som jakte dem til utryddelse.

Tall og trender om istidenes kraft

Istidene var blant de største klimaendringene Jorden har opplevd, og de påvirker fremdeles Norge i dag.

Istidenes arv påvirker Norge fremdeles i dag

Landhevningen som ble startet da isen trakk seg, påvirker fremdeles Norge på praktisk måte. Kystbyer som Tromsø og Nord-Norge stiger omtrent 1 centimeter per år, noe som påvirker infrastruktur, byggeplaner, havnefasiliteter og fiskerigrenser direkte. Denne prosessen forventes å fortsette i flere tusenvis av år til Jordens skorpe har normalisert seg fullstendig.

Istidene har også influert på hvor mennesker bosetter seg og hvordan de lever. Norges ressurser – fra fisk i fjordene som er unikt dype og produktive, til metaller i berggrunnen som ble eksponert av erosjon – ble mange steder påvirket av hvordan istiden og etterfølgende prosesser dannet landskapet. Vannkraftpotensialet som Norge utnytter i dag for hydroelektrisk kraft, er direkte et resultat av istidenes gravende kraft og dalen som ble skapt.

Moderne klimaendring gjør at mennesker ser tilbake på istidene for å forstå hvordan drastiske klimaendringer påvirker verden over lange tidsperioder. Hvis Grønlands isplate smelter fullstendig, vil havnivået stige med omkring 7 meter – en påminnelse om at istidenes arv fremdeles er relevant for vårt klima.

"Istidene skrev landskapet vi lever i – landhevningen som fortsetter viser at Jordens geografi fremdeles skriver sine linjer basert på det som skjedde for 12.000 år siden."