George Carlin vs Richard Pryor: Standup-historiens titaner

To motstykker som formet standup

Hvis du tenker på standup-humor i det 20. århundre, så tenker du på to navn: George Carlin og Richard Pryor. De var ikke alltid contemporaries — Carlin var eldre — men de overlappet i karrierene sine på en måte som gjorde at de definerte hva standup kunne være.

Men de var diametralt oppositer. Carlin var hvit, konservativ, og kritisk geek som brukte ordet som våpen. Pryor var svart, raskt, og brukte hele kroppen sin som teater. Carlin var høytenkende; Pryor var street-dyktig. Carlin jaged idéer; Pryor jaget mennesker.

Likevel var begge revolutionærer. Begge endra standup fra å være pulpwood-klubb humor til å være legitim kunstform. La oss se på hvordan — og hvorfor de var så ulike.

Tall og trender

George Carlin gjorde 14 HBO-spesialer over 40 år — en rekord for standup-komikernam. Richard Pryor fikk 5 Grammy-nominasjoner for standup-albumene sine. Carlin var kjent for sine lange, strukturerte rutiner som kunne vare 45 minutter. Pryor var kjent for korte, eksplosive routiner som bare varte 5–10 minutter. Begge fylte arenaer. Begge ble kulturelle ikoner.

George Carlin: Ordet som våpen

George Carlin var en intellektuell komiker. Hans humor var basert på observasjoner av språk, kultur og politikk. Han ville ta ned oppbygde antagelser og eksponere dem som tull. Hans berømteste rutin, «Sju ord du ikke kan si på TV», var ikke bare sjokkering — det var en intellektuell argument om sensur og språk.

Carlin var en forfatter først, en komiker andre. Hans rutiner var skrevet ned, formualisert, og perfeksjonert. Han visste hva han skulle si tre ord før han sa det. Timingen var presisjonsmålt. Når publikum lo, lo de fordi Carlin ville at de skulle le — han hadde konstruert argumentet slik.

Hans kritikk av religionen, politikken og konsumerismen kom fra en plass med kalde, rasjonell kritikk. Han var ikke syk over det — han var logisk. «La oss se på denne tåpen idéen fra alle vinkler,» type humor. Det appellerte til høytenkende mennesker som vil bli utfordret.

Richard Pryor: Kroppen som teater

Richard Pryor var en performerkomikar. Hans humor kom fra røst, bevegelser, og roller-spill. Han kunne være en dame, en gammel mann, en prest, en junkie — og hver rolle var fullt levd. Han brukte hele scenen som en teaterscene.

Pryor var ikke intellektuell slik Carlin var. Han var intuitiv. Han følte publikum og endret rutinene hans basert på deres reaksjoner. Samme routine fra dag til dag — aldri. Han var som en jazzmusikk i ord og bevegelser.

Hans humor var ofte basert på hans eget liv — oppveksten hans i Watts-området i Los Angeles, hans problemer med rus, hans forhold til kvinner. Det var personlig, rått og sårbar. Da han fortalte om sitt møte med vitsen, så det ut som han levde gjennom det igen.

Pryor trakk raser-grenser i hans humor på måter som var farlig og viktig. Han brukte ord og referanser som hvite komikerske aldri kunne bruke. Han hadde tillatelse som hvite komikerske ikke hadde — eller som de kunne ikke ta.

Struktur vs improvisasjon

Carlin skrev rutinene sine ned. Han programmerte dem. Hans standup var nærmest teaterforestilling — manus var satt. Publikum var publikum i et teater, ikke samarbeidspartnere.

Pryor var improvisator. Ja, han hadde materialer han hadde jobbet opp, men han brukte publikum. Han kunne se en ansikt og vite akkurat hva som ville få den personen til å skrike av latter. Han var som en stand-up komiker som også var charlatan og psykolog.

Begge approaker var legitimt. Carlin sitt approach appellerte til mennesker som liker struktur, logikk og idé-oppbygging. Pryor sitt approach appellerte til mennesker som liker autentisitet, spontanitet og fysisk humor.

Hvis du ser video av både, så ser du to helt ulike kunstarter som begge kalles standup. Carlin sitter nesten stille og taler. Pryor renner rundt som en verryttet mann. Begge er genialt.

Hvordan de påvirket alt standup-humor som kom etter

Etter Carlin kommer intellektuelle komikerske som Lenny Bruce, George Carlin-inspirerte komikerske, og senere kulturkrytikker som Louis C.K. De lærte: Du kan kritisere hva som helst hvis du har idéer.

Etter Pryor kommer fysiske komikerske, farge-komikersche som Eddie Murphy og Chappelle. De lærte: Du kan være sårbar, autentisk og rolig hvis du har talent. Og du kan ta ord og referanser fra din egen kultur og gjøre dem universelle.

De fleste store komikerske i dag er hybrider — de bruker både Carlin-struktur og Pryor-spontanitet. De har intellektuelle rutiner men leverer dem med fysisk energi. De er forberedt men ser ut til å improvisere.

Men grunnlaget — at standup kan være både intellektuell og emosjonell, både personal og universal — kom fra disse to menn.