Grønne obligasjoner versus klimafinans – hvilken vinner

To veier til grønn transformasjon

Verden trenger enorm finansiering for å møte klimamålene. Bare for å nå 1,5-gradersmålet må verden kutte halvparten av CO2-utslippene innen 2030, og det koster flere billioner dollar årlig. To hovedstrategier konkurrerer om samme kapital: grønne obligasjoner, som finansierer konkrete prosjekter, og dedikert klimafinans fra både markeder og stater til fattigere land. Begge metodene har sine fordeler og svakheter, og fageksperter verden over diskuterer hvilken som skal prioriteres.

Tall og trender

Grønne obligasjoner er vokst eksplosivt og blir mainstream. I 2024 ble det utstedt grønne obligasjoner for over 450 milliarder dollar globalt. Disse obligasjonene finansierer konkrete prosjekter som vindparker, solkraftanlegg, energieffektivitet i bygninger og annen grønn teknologi. Samtidig lover utviklede land 100 milliarder dollar årlig i klimafinans til utviklingsland gjennom multilaterale institusjoner som Verdensbanken. Denne finanseringen skal hjelpe utviklingsland både å redusere sitt eget utslipp og å tilpasse seg til klimaendringer som allerede skjer.

Grønne obligasjoner: Effektiv, men begrenset rekkevidde

Grønne obligasjoner tiltrekker privat kapital og er enkle å forstå. De tilbyr markeds-avkastning og finansierer prosjekter som gir økonomisk verdi – ofte fra dag en. Et vindpark eller solanlegg genererer inntekter gjennom strømsalg som dekker obligasjonsholderes avkastning og prinsipal. Dette gjør grønne obligasjoner attraktive for investorer og mulig å skalere. Problemet er at mange viktige klimaprosjekter ikke genererer nok inntekter til å betale obligasjoner – som tilpasning til overflod eller beskyttelse av skoger.

"Grønne obligasjoner er svaret for prosjekter som kan tjene penger og gi investorene avkastning. Men de kan ikke finansiere tilpasning til klimaendringer eller beskyttelse av økosystemer – det er ikke rentabelt å bygge en dike mot stormflo eller å kjøpe tilbake regnskog."

Klimafinans: Solidaritet, men kompleks implementering

Klimafinans er ment som anerkjennelse av at utviklede land historisk har forårsaket klimakrisen gjennom industrialisering, og at fattigere land rammes hardest selv om de er minst skyldige. Finanseringen skal hjelpe både med å redusere utslipp (mitigering) og å tilpasse seg klimaendringer som allerede skjer (adaptasjon). Teorien er at de som er ansvarlige, betaler.

Problemet er at klimafinans er mindre forutsigbar enn obligasjonsmarkeder. Den avhenger av politisk vilje, årlige budsjetter og forhandlinger mellom land. Mange utviklingsland klager på at løfter ikke holdes og at beløpene som faktisk ytes, er mindre enn kommunisert. Dessuten er mye av «klimafinansen» egentlig bare ordinær bistand som relabelles som klimabistand.

Norges rolle og strategi

Norge spiller en betydelig rolle i begge retninger. Som fossil-fritt energinasjon og teknologileader kan Norge være modell for grønn energifinansering. Ved å utstede norske grønne obligasjoner eller statsgarantierte klimalån, kan vi bidra til at global grønn transformasjon finansieres gjennom markeder.

Samtidig har Norge moralsk og historisk ansvar for å bidra til klimafinans for utviklingsland, gitt vår velstand fra oljeformue og våre lave utslipp. En smart norsk strategi er å gjøre begge dele – både å finansiere rentable grønne prosjekter gjennom obligasjoner OG å bidra til klimafinans for land som ikke har samme evne til å betale selv.

Ikke enten-eller, men begge tilnærminger

Den beste strategien er ikke å velge mellom grønne obligasjoner og klimafinans, men å bruke begge strategiene sammen. Grønne obligasjoner finansierer prosjekter som genererer avkastning og er enkle å implementere. Klimafinans finansierer tilpasning og prosjekter som ikke er økonomisk lønnsomme fra dag en, men som er livsviktige for mennesker og økosystemer.

Samarbeid mellom private og offentlige kilder av kapital, blanding av marked og stat, vil være nøkkelen til å møte verdens ambisjøse klimamål. Norge kan vise vei ved å være innovatør på begge områdene.