Grønn finans møter klimarisiko

To sider av samme mynten

Grønn finans og klimarisikovurdering virker som motsatser, men de er egentlig to komplimentære tilnærminger til samme fundamental spørsmål: hvordan skal vi håndtere klima og miljø i økonomien?

Grønn finans handler om å kanalisere kapital mot miljøvennlige og klimavennlige prosjekter. Klimarisikovurdering handler om å forstå hvor mye risiko en bedrift eller investor påtar seg gjennom climate-relaterte faktorer.

For norske storselskaper er det blitt kritisk å forstå begge perspektivene. Banker og investorfond vurderer nå aktivt både mulighetene i grønn finans og risikoen i deres eksisterende porteføljer fra klimaendringene.

Spenningen oppstår fordi grønn finans kan bli til greenwashing dersom det ikke styres av ekte klimarisiko-vurderinger. Et selskap kan promotere grønne obligasjoner mens de fortsatt har store karbon-intensive operasjoner.

Tall og trender innen grønn finans

Marketet for grønn finans vokser raskt i Norge. Både grønne obligasjoner og ESG-fokusert investering tar større del av finansmarkedet.

En investor om spenningene

Grunnleggeren av et norsk bærekraft-fokusert pensjonsfond sier at klimarisiko må veies opp mot grønn finans-muligheter.

"Vi vil investere i grønne prosjekter, men vi kan ikke blindfolde oss for at noen selskaper bruker grønn finans som PR-stunt. En ekte grønn overgang krever at vi både investerer i løsninger og tar bort kapital fra problem-områder. Det andre er like viktig."

Grønn finans: Muligheter og fallgruver

Grønn finans åpner for kapitalstrøm til områder som fornybar energi, elektrifisering, effektivisering og naturvern. Dette er kritisk for å nå klimamål.

Mange norske selskaper og kommuner har utstedt grønne obligasjoner for å finansiere slike prosjekter. Investeringer i solaranlegg, vindkraft og utslippsreduksjon er eksempler.

Imidlertid mangles det ofte konsistent definisjon og kontroll av hva som er grønt. En obligasjon kunne markedsføres som grønn hvis 70 prosent av pengene brukes til miljøprosjekter, men resten kunne gå til vanlige operasjoner.

Og selv når grønn finans brukes riktig, kan det være et band-aid-tiltak hvis selskapet ikke endrer sine kjerneoperasjoner. En olje-gigant som gjør noen investeringer i vindkraft men fortsetter å øke oljeproduksjonen, løser ikke klimaproblemet.

Klimarisiko: Fra oversett til sentral

Klimarisikovurdering handler om å forstå hvor utsatt et selskap eller en investering er for fysisk og overgangsrisiko fra klimaendringer.

Fysisk risiko betyr direkte skadesannsynlighet fra ekstreme værepisoder, flom, tørke osv. For Norge kan dette påvirke landbruk, elektrizitetsproduksjon og skipsfart.

Overgangsrisiko handler om risikoen fra at økonomien må omstilles til å være karbon-neutral. Bedrifter som ikke tilpasser seg, risikerer at deres aktiva blir verdiløse eller at de mister markeder.

Investorer begynner å bygge klimarisikovurderinger inn i sine investeringsbeslutninger. Selskaper med høy klimarisiko men ingen planer for håndtering, får lavere aksjevaluering og høyere lånerenter.

En konvergerende framtid

Framtiden for grønn finans og klimarisikovurdering handler om integrering. Grønn finans må styres av faktisk klimarisikovurdering, ikke PR.

Norske storselskaper som lykkes, vil være de som gjør en ekte transformasjon av virksomheten, ikke bare enkeltprosjekter. De må både redusere egen karbon-risiko og investere i grønn omstilling.

Kapitalen er tilgjengelig for de som vil gjøre riktige investeringer. Spørsmålet er: vil norske bedrifter stå opp for den utfordringen, eller blir de igjen som passive mottakere av finansmarkedets klimadisiplin?