Hardingfelen: Norges hjerteslag i strenger

En oppfinnelse fra ingenting

La oss ta et steg tilbake. For omtrent 400 år siden, i fjellsidene av Sogn og Fjordane, fant noen på noe genialt. De tok en fiolin (som var relativt nyoppdaget i Europa) og modifiserte den. De la på ekstra strenger under de normale stengene — sympatiske strenger som resonerer når du spiller. De dekorerte instrumentet med elfenbensinlegg og snirkler. De laget noe helt unikt.

Det heter en hardingfele, og det finnes ingen annet instrument i verden som er akkurat som det. Det er norsk som brunost, som fjellet, som det å være stille fordi du har nok. Og desto merkelig det er: hardingfelen har ikke blitt mindre populært. Det har blitt mer populært. Blant unge mennesker som ikke nødvendigvis forstår tradisjonelt og ender i moderne musikk.

Hva gjør det så spesielt?

Den tekniske forklaringen er at hardingfelen har 8–9 strenger — fire som du spiller («spillestrender») og fire–fem som resonerer under («resonansstrender»). Når du spiller en tone, vibrerer resonansstrendene med, og du får en dybde og en glød som vanlig fiolin ganske enkelt ikke kan produsere.

Men det som gjør det virkelig magisk er hvordan det høres ut. En hardingfele har en varme, en melankoli, og en styrke samtidig. Det høres ut som snø som faller, som elver som renner, som mennesker som forteller historier de bare trenger å dele. Hvis du har hørt ei stev på hardingfele, forstår du hva jeg mener. Hvis du ikke har det, så anbefaler jeg deg å gjøre det umiddelbart.

Tall og trender

Hardingfelen er ikke en utstøtt instrumenthistorie. Det finnes estimert 3000–4000 aktive hardingfele-spillere over hele verden — mange av dem er under 40 år. I Norge tilbys undervisning i hardingfele på all skole-nivåer, og det finnes spesialiserte musikk-institusjoner dedikert til tradisjonell og hardingfele-musikk. Antallet unge mennesker som tar opp hardingfele som sitt første instrument har økt 35 prosent det siste tiåret.

Fra festival til YouTube: Tradisjon møter internet

Folkemusikk-festivaler som Hardanger Festspele samler hundrevis av mennesker hvert år for å høre på hardingfele-musikk. Men det som virkelig har revitalisert tradisjonen er internett. Et ungt tjuefemårs gurl fra Lillehammer laster opp en video av seg selv som spiller «Springar» på hardingfele — og plutselig har den 2 millioner views.

Det som skjer nå er at hardingfelen blir «cool» igjen, på en helt ny måte. Det er ikke lengre noe bestefar-instrument for folk som bor på landet. Det er et instrument for musikk-produsenter, for komponister, for mennesker som vil gjøre noe som er både tradisjonelt og helt originalt.

Modern hardingfele-musikk: Når Chopin møter Hardanger

En av de mest spennende utviklingene er hvordan moderne musikere bruker hardingfelen i helt nye kontekster. Nordic noir-serien «Lilyhammer» brukte hardingfelen i soundtrack-en. Jazz-musikere eksperimenterer med hardingfelen som solist-instrument. Klassisk komponister skriver nytt repertoar spesifikt for hardingfelen.

Poenget er at instrumentet i seg selv er så musikalsk rikt at det kan fungere i omtrent hvilken som helst genre. Det er ikke bundet til 400 år gammel tradisjon (selv om det er vakker). Det kan være framtid også. Det kan være ditt tiår sine sanger sung på en hardingfele, og det høres bare ikke rare ut — det høres ut som det var meningen hele tiden.

Eirik Andersen: «Instrumentet forteller deg hva det vil være»

Hardingfele-mester Eirik Andersen har undervist i instrumentet i 30 år. Han sier at det han ser nå blant elevene hans er at de ikke vil bare kopiere gammel tradisjon — de vil bringe sitt eget til instrumentet.

"Hardingfelen har så mye karakter at det er umulig å skjule hvem du er når du spiller det. Hvis du forsøker å bare gjenta gammel tradisjon, høres det ut som kopi. Hvis du bringer deg selv — dine følelser, dine referanser, dine drømmer — så blir instrumentet ditt, og det høres helt ekte ut. Det er det som gjør det så spennende nå."